Del III: Rettsstridsvurdering av støyforurensning fra vindmøllene

I denne del av oppgaven er hovedmålet å foreta en rettsstridsvurdering av støyforurensning fra vindmøllene. Hypotesen er at vindkraftverk på norsk jord bryter plikten til å unngå forurensning etter forurensningsloven § 7, ved å drive uten nødvendig utslippstillatelse etter § 11, til tross for at støyen overstiger terskelen for «nevneverdige skader eller ulemper» i § 8 tredje ledd.

For å konstatere et brudd på forurensningsloven § 7, må det dokumenteres at den aktuelle støyen fra vindkraftverket overskrider terskelen i § 8 tredje ledd, og at det ikke foreligger tillatelse etter § 11. Dersom denne terskelen ikke er overskredet, er virksomheten tillatt uten utslippstillatelse etter § 11, og hovedregelen i § 7 er dermed ikke brutt.

Denne vurderingen skiller seg fra de kravene som ble behandlet i Del II, hvor det ble redegjort for de absolutte og objektivt målbare tillatelseskravene ved etablering av vindkraftverk – som kravet til områderegulering etter plan- og bygningsloven og konsesjon etter energiloven. Disse kravene gjelder automatisk for vindkraftverk med en installert effekt over 1 MW eller seks eller flere turbiner.

I motsetning til dette er spørsmålet om det foreligger plikt til å søke om utslippstillatelse etter forurensningsloven et skjønnsmessig spørsmål. Vurderingen beror på om støyen i det enkelte tilfellet kan medføre «nevneverdige skader eller ulemper», jf. §§ 7 og 8 tredje ledd. Dette gjør vurderingen mer kompleks, og åpner for ulik praksis og skjønnsutøvelse.

I det følgende gis derfor en inngående analyse av når støy fra vindkraftverk krever utslippstillatelse etter forurensningsloven § 11. Diskusjonen er særlig viktig fordi praksis i dag viser at slike tillatelser nesten aldri søkes om, til tross for at lovens ordlyd kan tilsi det motsatte. Hva analysen avdekker, kan dermed få betydelig rettslig og forvaltningsmessig innvirkning på dagens regulering av vindkraftverk i Norge.