6 Konklusjon
Avhandlingen har for det første vist at ISA-regimet utgjør en relevant referanseregel etter UNCLOS artikkel 208 (3), og at miljøstandarden som følger av dette regimet dermed fastsetter et folkerettslig minimumsnivå for miljøbeskyttelse også for Norge.
Innenfor de avgrensningene som er trukket, har avhandlingen identifisert flere avvik fra ISA-regimet som kan representere miljørisikofaktorer i den norske tildelingsprosessen for havbunnsmineralvirksomhet:
For det første er miljø bare ett av flere hensyn i en bred skjønnsmessig avveiing, og uten en operativ skranke i Grl. § 112 ligger det ingen garanti for at miljø veier tyngst når interessene kolliderer over et fastsatt miljørisikonivå. For det andre mangler systemet klare terskelverdier, slik at forvaltningen ikke har et fast holdepunkt for når en søknad må avslås, og utlysningskriteriene som kan sette materielle miljøgrenser fastsettes ad hoc av samme myndighet som behandler søknaden. En tredje risikofaktor er ansvarsfordelingen: Energidepartementet styrer hovedløpet, mens Miljødirektoratet har en uklar og sen rolle. Dermed kan utslippstillatelser etter forurensningsloven i praksis bli et etterslep fremfor en reell forhåndskontroll. Det fjerde punktet er timingen: viktige beslutninger kommer først inn mot PU-stadiet, når betydelige investeringer allerede er gjort, noe som kan svekke avvisningsviljen. Til sist kan beslutningsgrunnlaget bli svakere enn det som gjelder etter ISA, da det ikke kreves fullverdige konsekvensutredninger på hvert trinn.
Analysen gir ikke tilstrekkelig grunnlag til å kunne konkludere om miljøbeskyttelsen etter norsk rett er mindre effektiv enn etter ISA-regimet. Likevel innebærer risikofaktorene identifisert over i prinsippet at det norske systemet kan gi et svakere miljøvern enn ISA-regimet, og dermed ikke fullt ut oppfyller effektivitetskravet i UNCLOS artikkel 208 (3). Det er på det rene at kravene til konkret detaljregulering er større i internasjonal sammenheng hvor det skal oppnås konsensus blant et stort antall traktatsparter enn i et system som det norske, preget av en sterk stat, en stor grad av tillit mellom statlige organer og markedsaktørene samt en lang tradisjon for dialogbasert forvaltning av statens ressurser. Når det er sagt, mener jeg at analysen uansett har vist at det kan være behov for å styrke håndteringen av miljørisiko i den norske tildelingsprosessen for havbunnsmineralvirksomhet og samtidig bringe norsk regulering nærmere den standarden som følger av ISA-regelverket. Etter mitt syn, kan dette for eksempel oppnås gjennom følgende mulige endringer i det norske regelverket:
For det første kan det innføres en to-trinns tildelingsprosess, der søknader på ethvert trinn først vurderes av en uavhengig faglig kommisjon basert på isolerte miljøkriterier. Forurensningsmyndigheten kan tillegges en formell rolle i denne vurderingen, eventuelt som den uavhengige instansen.
For det andre kan krav om konsekvensutredning gjelde på alle trinn i prosessen, for å sikre et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag. I tillegg bør miljørettslige prinsipper forankres tydeligere i havbunnsmineralloven, for å sikre at miljøhensyn gis reell vekt.
Til sist kan det oppstilles klare materielle grenser før tillatelse gis, blant annet ved å definere hva som vil utgjøre en uakseptabel miljørisiko og bindende terskelverdier. Grensen for uakseptabel miljørisiko bør være tilsvarende eller lavere enn der substansielle bevis indikerer en reell fare for at havbunnsmineralvirksomheten vil føre til alvorlig skade på det marine miljø.