6 Konklusjon
Denne avhandlingen har undersøkt i hvilken grad konsesjonssystemet etter energiloven ivaretar naboers rett til et stille og helsemessig forsvarlig bomiljø ved etablering av vindkraftverk, og om støy fra slike anlegg, selv når konsesjon foreligger, kan anses som rettsstridig forurensning etter forurensningsloven § 7, jf. §§ 8 tredje ledd og 11. Under forutsetning om at slik rettsstridig forurensning forelå, ble det vurdert hvorvidt berørte naboer kunne ha krav på vederlagserstatning etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.
Gjennomgangen av regelverket og forvaltningspraksis viser at konsesjonssystemet etter energiloven i begrenset grad ivaretar naboers rett til et stille og helsemessig forsvarlig bomiljø ved etablering av vindkraftverk. Kommunenes rolle i reguleringsprosessen er begrenset til en ja/nei-kompetanse, uten rettslig adgang til å fastsette bindende støygrenser i områdereguleringen. Naboers interesser vurderes utelukkende innenfor rammen av den helhetlige, skjønnsmessige vurderingen av tiltakets «samfunnsmessige rasjonalitet» etter energiloven § 1-2. I praksis innebærer dette at overordnede samfunnsinteresser, særlig knyttet til kraftproduksjon og det grønne skiftet, ofte får forrang, mens individuelle velferdshensyn og lokalt bomiljøvern får liten gjennomslagskraft i vurderingen NVE foretar. Dersom det anses som nødvendig for vindkraftverkets «realiserbarhet», vil NVE ofte være tilbøyelig til å gi tiltakshaver konsesjon på tross av at konsekvensutredningen har påvist at naboer vil bli påført betydelige støyulemper ved realisering av vindkraftverket. Regelverket gir derfor et relativt svakt vern for naboer som rammes av støy fra vindkraftverk.
Videre viser analysen at støy fra slike anlegg, selv når anlegget er konsesjonsgitt etter energiloven, kan være rettsstridig forurensning etter forurensningsloven § 7, jf. § 8 tredje ledd og § 11. Det er særlig to forhold som tilsier dette. For det første oppfyller støy fra vindturbiner klart vilkårene for å regnes som «forurensning» etter § 6, og samtidig skal det svært lite til før unntaksregelen i § 8 tredje ledd er oversteget, slik at vindkraftanlegget behøver utslippstillatelse etter § 11. Likevel er praksisen at det sjelden eller aldri søkes om utslippstillatelse, til tross for at det som oftest er krav om dette. Det innebærer at flere vindkraftanlegg opererer i strid med forurensningsloven, til skade for naboene. Konsesjon etter energiloven gir ikke unntak fra miljørettslige plikter etter forurensningsloven, og naboer står dermed i realiteten uten effektivt vern mot støyplager etter forurensningsloven.
Forutsatt at slik rettsstridig forurensning foreligger, tilsier hensynene i vederlagsinstituttet at naboene kan kreve vederlagserstatning etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Vederlagsinstituttet bygger på to bærende hensyn, reparasjon og prevensjon, som er godt forankret i norsk rettspraksis, samt privatrettslig regelverk som grannelova og servituttlova. Reparasjon- og prevensjonshensynene kan også få anvendelse ved brudd på offentligrettslige normer, når slike normer, som forurensningsloven § 7, har til formål å beskytte private rettsposisjoner.
Der retting fremstår som uforholdsmessig, eksempelvis fordi stans i vindkraftproduksjon vil medføre betydelige samfunnsøkonomiske konsekvenser, fremstår vederlag som en nødvendig og rettferdig reaksjon. Ikke bare gir det kompensasjon til den krenkede, det virker også preventivt overfor tiltakshavere som ellers ville kunne spekulere i lovbrudd for å maksimere inntjening. Fosen-forliket viser at vederlag kan benyttes som alternativ der opphør av rettsstrid ikke fremstår som realistisk, og gir støtte til at slike ordninger også kan anvendes ved brudd på forurensningsloven.
Avslutningsvis viser oppgaven at dagens system, både i konsesjonsprosess og i håndhevingen av miljøregelverket, etterlater et rettstomt rom for naboer som rammes av vindkraftstøy. I dette rommet kan vederlagserstatning fungere som en nødvendig og rimelig sanksjon, både for å beskytte individuelle interesser og for å sikre etterlevelse av miljørettslige plikter.