4.2 Delkonklusjon
Drøftelsen viser at støy fra vindkraftverk, selv når den er i samsvar med konsesjon etter energiloven, likevel kan utgjøre en rettsstridig forurensning etter forurensningsloven § 7.
For det første oppfyller støyen fra vindturbiner klart vilkårene for å anses som «forurensning» etter § 6, og vil dermed omfattes av plikten til å unngå forurensning etter § 7. For det andre er unntaket i § 8 tredje ledd snevert: Det skal svært lite til før støy anses å medføre «nevneverdige» skader eller ulemper. Dette innebærer at det i mange tilfeller faktisk foreligger søknadsplikt etter § 11.
Praksis tyder imidlertid på at konsesjonærene i realiteten unnlater å søke om utslippstillatelse etter § 11, til tross for at dette etter loven er et vilkår for at forurensningen skal anses som lovlig. Denne manglende søknadspraksisen, kombinert med svak håndheving av myndighetene, innebærer at flere vindkraftanlegg trolig opererer i strid med forurensningsloven.
Etter gjeldende rett vil støy fra slike anlegg derfor ofte måtte karakteriseres som rettsstridig forurensning, med mindre det foreligger eksplisitt tillatelse etter § 11, eller forurensningen faller inn under unntaket i § 8 tredje ledd. Konsesjon etter energiloven i seg selv gir ikke fritak fra forurensningslovens krav. Dette har vesentlige rettssikkerhetsmessige konsekvenser for naboer, som dermed i praksis er fratatt det vernet forurensningsloven er ment å gi.
Selv om en virksomhet skulle anses som lovlig etter forurensningsloven, fritar dette imidlertid ikke nødvendigvis for ansvar etter annet regelverk. Grannelova § 2 kan for eksempel komme til anvendelse der støyen er «urimelig eller uturvande», selv om den er tillatt etter forurensningsloven. Dette kan skje i tilfeller hvor utslippstillatelse er gitt, men ulempene fortsatt overstiger den naborettslige tålegrensen.(1) Bugge (2019) s. 323
Etter forurensningsloven § 10 annet ledd kan naboen i slike tilfeller ikke kreve retting, men det kan fortsatt være aktuelt med erstatning etter grannelova. Grannelova gir dermed et komplementært vern i tilfeller der forurensningen er lovlig etter forurensningsloven, men fortsatt urimelig for naboene.
Oppsummert innebærer dette at grannelova § 2 fortsatt kan gi grunnlag for erstatningsansvar, selv om virksomheten er lovlig etter forurensningsloven. Det naborettslige vernet eksisterer parallelt med forurensningsregelverket, og kan gi et viktig supplement for naboer som rammes av støy eller annen forurensning fra vindkraftverk.(2) Bugge (2019) s. 323 Dette rettsgrunnlaget vil imidlertid ikke bli nærmere drøftet i oppgaven.