6 Avslutning
Undersøkelsen gir holdepunkter for at Norges gjennomføring av lufttransportforordningen er uforenlig med EØS-avtalen. Lufttransportforskriften stenger etter ordlyden for innleie av luftfartøy registrert i en annen EØS-stat for perioder som overstiger 12 måneder, og krever dispensasjon basert på særlige grunner dersom varigheten er mellom 6 og 12 måneder. Selv om EØS-loven § 2 krever at forskriftens bestemmelse settes til side, innebærer den klare ordlyden i forskriften at potensialet for rettsanvendelsesfeil er betydelig. Videre er det krevende for rettighetssubjekter å overskue rekkevidden av sine EØS-baserte rettigheter med en slik regulering.(1) Det gjør det ikke enklere at informasjon til markedet viser til regelverk som ble opphevet i 2011, se Avinor 2025, AIP Norge, kapittel GEN 1.2 punkt 2, contra lufttransportforskriften § 30 andre ledd.
Undersøkelsen av norsk forvaltningspraksis tilsier at den tidvis verken har latt seg forene med lufttransportforordningen, forskriften som gjennomfører den, eller reglene i EØS-avtalens hoveddel om fri bevegelighet. Dokumentene som er analysert i studien, indikerer at bestemmelsene i EØS-avtalens hoveddel ikke har vært vurdert av myndighetene, verken på selvstendig grunnlag eller sosm moment i tolkningen av forordningen. Isteden har en tolkning av forordningen som gir staten maksimalt handlingsrom vært dominerende, samtidig som forordningens formål om å gjennomføre tjenestefrihet på luftfartsområdet har havnet i skyggen.
Luftfartstilsynet er kjent med EU-kommisjonens traktatbruddssak mot Danmark og de argumentene som saken hviler på.(2) Trafikstyrelsen, Infringement case: Third country aircraft permanently based in the EU, e-post til luftfartsmyndighetene i Finland, Sverige og Norge, 27. april 2022 klokken 17.19. Videre har både departementet og Luftfartstilsynet kunnskap om betydningen av egen praksis vedrørende lufttransportforskriften § 8 for den frie bevegelighet. Luftfartstilsynet erkjenner i sin dialog med departementet at det å fjerne registreringskravet vil gi «større frihet til å benytte fartøyene der behovet eller etterspørselen er størst i øyeblikket», noe som ble antatt særlig å gjelde luftfartsselskap som inngår i større europeiske samarbeid.(3) Luftfartstilsynet 2014, 13/00907-17, s. 4. Luftfartstilsynet har dessuten fastslått at det kunne bli mer attraktivt å leie ut et luftfartøy til en norsk operatør uten besetning dersom registreringskravet ble fjernet, noe som kunne «gi norske operatører bedre vilkår».(4) Luftfartstilsynet 2014, 13/00907-17, s. 5.
Andre hensyn synes å være vektlagt av myndighetene, herunder hensynet til finansieringen av Luftfartstilsynet. Hensynet til fri bevegelighet har derfor måtte vike. All den tid dette måtte gi EØS-retten manglende gjennomslag, kan en slik framgangsmåte vanskelig forenes med de krav som følger av EØS-avtalen artikkel 3. Som EFTA-domstolen har forutsatt, krever prinsippet om oppriktig samarbeid at EØS-statene anvender EØS-retten korrekt.(5) Sak E-1/21, ISTM International Shipping & Trucking Management GmbH mot Liechtensteinische Alters- und Hinterlassenenversicherung med flere [2022] (avsnitt 36).