5 Avslutning
Mattilsynet kan altså vise til føre-var-prinsippet i sin myndighetsutøvelse i spørsmålet om flytting av fisk innenfor landegrensene utgjør en uakseptabel risiko for smitte. Samtidig stiller dyrehelseforordningen en rekke krav til anvendelsen av prinsippet. Risikovurderingen må være konkret, bygge på vitenskapelige tilgjengelige bevis og være utført på en uavhengig, objektiv og åpen måte. Tiltakene må også være proporsjonale. Det innebærer at Mattilsynet ikke kan begrunne tiltak med sikte på null risiko – altså ha som formål å hindre enhver risiko for smittespredning.
Gjennomgangen av Mattilsynets praksis, slik den fremkommer i veilederen og Vedtaket, indikerer at det kan reises spørsmål om Mattilsynets vurderinger er tilstrekkelig konkrete. Det er generelle uttalelser og argumentasjon som kan tyde på at Mattilsynet legger seg tett opp mot null risiko. Dette går lengre enn det som kan begrunnes i føre-var-prinsippet.
Selv om veilederen er et utgangspunkt, som gjør at generelle formuleringer ikke nødvendigvis utgjør et brudd på forordningen, viser analysen at Vedtaket har flere generelle uttalelser. Noen formuleringer likner på de som finnes i veilederen. På bakgrunn av dette kan det argumenteres for at en mer presis veileder, kan gjøre at enkeltvedtakene blir mer konkret og bedre begrunnet.
I lys av analysen fremstår Mattilsynets anvendelse av føre-var-prinsippet også restriktiv. Mattilsynet har adgang til å legge seg på et restriktivt nivå, så lenge risikoanalysen er innenfor rammene av dyrehelseforordningen. Et slikt restriktivt nivå kan være hensiktsmessig av hensyn til dyrehelsen. Hensikten med dyrehelseforordningen er nettopp å verne dyr for alvorlige sykdommer, jf. dyrehelseforordningen artikkel 1. I tillegg fastsetter dyrevelferdsloven § 3 at dyr ikke skal utsettes for unødige lidelser eller påkjenninger.
Samtidig må det være klart at verken det offentlige eller aktørene i oppdrettsnæringen ønsker at fisken skal bli syk, da dette får store konsekvenser for fisken og produksjonen. Det er derfor en overordnet interesse i at smittsomme sykdommer ikke spres, både fra et dyrevelferdsperspektiv, miljøperspektiv og et økonomisk perspektiv.
Føre-var-prinsippet er ikke ment å fungere som en helgardering. Det skal ikke fungere som en utvei for alle situasjoner hvor det er mulig at negative innvirkninger kan inntreffe. Når det er mange faktorer som kan spille inn og vurderingene av hvilken risiko som foreligger blir komplekse, er det vanskelig å unngå at det ikke er noe usikkerhet knyttet til virkningene av menneskelige aktiviteter. Det er også utenkelig med et risikofritt samfunn, og i relasjon til fiskesykdommer, vil det alltid være en risiko for at sykdom finnes i sjøen.
En for restriktiv tilnærming kan derfor gjøre at aktører i oppdrettsnæringen blir utsatt for unødvendige restriksjoner. Dette kan svekke konkurranseevnen og hindre en effektiv utnyttelse av ressursene. Det kan også bli opplevd som en hindring i innovasjon eller utvikling, som kan gjøre at insentivet til å finne bærekraftige løsninger blir mindre.
Dermed kan det være avgjørende å finne en balanse ved anvendelsen av føre-var-prinsippet. Med hensyn til formålet med føre-var-prinsippet og det faktum at det alltid vil være en viss risiko for negative innvirkninger, bør ikke føre-var-prinsippet benyttes som et verktøy for å helgardere seg, særlig i situasjoner hvor usikkerheten er liten. Samtidig bør heller ikke situasjoner tas for lett på når det finnes en reell risiko for negative innvirkninger på fiskehelsen.
Det kan derfor argumenteres for at Mattilsynet bør operere med en viss terskel for å bruke føre-var-prinsippet, og at det blir anvendt på en måte som er forutsigbar og praktisk. Verdiskapningen akvakulturnæringen bidrar med er helt sentral, og nettopp denne og akvakulturnæringens lønnsomhet er sentrale formål i akvakulturlovgivningen, jf. blant annet akvakulturloven § 1.(1) Lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven). Føre-var-prinsippet bør dermed ikke brukes på en måte som gjør at det går på bekostning av utviklingen av næringen der det ikke er nødvendig.