4.3 Rettigheter etter utvinningstillatelsen og forholdet til utvinningsplanen
Før en rettighetshaver kan igangsette kommersiell utvinning av mineralforekomster på havbunnen, kreves både utvinningstillatelse etter havbunnsmineralloven § 4-1 og godkjenning av utvinningsplan, jf. § 4-4. Dette utgjør kumulative krav for å starte mineralutvinning i samsvar med loven. Utvinningstillatelsen gir rettighetshaveren «enerett» til «undersøkelser og utvinning» av alle mineralforekomster innenfor det tildelte området, jf. § 4-1 første ledd andre punktum. Eneretten innebærer primært at ingen andre aktører kan tildeles tilsvarende rettigheter innenfor det samme geografiske området som tillatelsen omfatter – en begrensning som i juridisk teori gjerne omtales som enerettens negative side.(1) Hammer mfl. (2009) s. 129. Denne forståelsen er også lagt til grunn av Høyesterett ved tolkningen av den tilsvarende bestemmelsen i petroleumsloven § 3-3 tredje ledd, jf. HR-2020-2472-P (Klimadommen) avsn. 69.
Enerettens positive side består i at rettighetshaveren oppnår en rettslig posisjon overfor staten, hvor tillatelsen gir adgang til å utøve mineralvirksomhet.(2) Hammer mfl. (2009) s. 129. Denne adgangen er imidlertid begrenset: Virksomheten kan ikke starte før alle nødvendige tillatelser foreligger. Oppstart av utvinning og drift krever uttrykkelig godkjenning fra myndighetene, jf. § 4-4, og kan i tillegg forutsette særskilt tillatelse til etablering og drift av innretninger, jf. § 4-7. Rettighetshaveren oppnår eiendomsrett til de utvunne mineralene først når disse er «tatt opp fra havbunnen til havets overflate», jf. § 4-10. Frem til dette tidspunktet er det staten som innehar eiendomsretten til mineralforekomstene.
Forarbeidene fremhever at en sentral funksjon ved tillatelsen er at den «gjennom eksklusivitet og varighet legger til rette for langsiktige investeringer i undersøkelse og utvinning av havbunnsmineraler».(3) Prop.106 L (2017–2018) s. 42. Eksklusiviteten reduserer investeringsrisikoen og gir aktørene nødvendig forutsigbarhet for å utvikle teknologi og realisere økonomisk verdiskaping. For å sikre aktivitet innenfor det tildelte området, stilles det krav om at utvinningstillatelsen følges opp av en konkret arbeidsforpliktelse, jf. § 4-3. Formålet med denne fasen er å lete etter forekomster som kan være egnet for kommersiell utvinning, med sikte på at dette skal danne grunnlag for senere produksjon.(4) Prop.106 L (2017–2018) s. 43.
Utvinning kan først starte når rettighetshaveren har fått godkjent en selvstendig plan for utvinning i henhold til § 4-4. Det påhviler rettighetshaveren å utarbeide en plan for utvinningsprosessen, herunder en prosjektspesifikk konsekvensutredning. I motsetning til åpningsfasen, hvor myndighetene utarbeider konsekvensutredningen, er det i denne fasen rettighetshaveren som bærer ansvaret. Dokumentasjonen skal vise at virksomheten kan gjennomføres på en miljø- og sikkerhetsmessig forsvarlig måte. Departementet skal foreta en helhetlig vurdering av materialet og sikre at godkjennelsen bygger på et forsvarlig rettslig og faktisk grunnlag, i tråd med både lovfestede krav og ulovfestede normer for forsvarlig saksbehandling og skjønnsutøvelse.