2.1 Hensynet til norske interesser
Deltakerloven har et lovfestet formål om å i) sikre rasjonell og bærekraftig utnyttelse av marine ressurser, ii) øke lønnsomheten og verdiskapningen i fiskerinæringen, og iii) sørge for at utnyttelsen av marine ressurser kommer kystbefolkningen til gode.(1) Deltakerloven § 1. Forarbeidene understreker at «vern av ressursgrunnlaget er (…) den mest sentrale [målsettingen] innen fiskeripolitikken».(2) Ot.prp. nr. 67 (1997–1998) side 41. Målene er bærebjelkene bak deltakerloven, og dermed også til nasjonalitetskravet. Det er imidlertid utfordrende å verne ressursgrunnlaget, fisken, fordi den ikke er stedbundet til norske havområder. Derfor trenger vi regelverk som fungerer, og internasjonalt samarbeid. I dette spenningsfeltet av kryssende hensyn, finner vi nasjonalitetskravet.
Fysiske personer må være norske statsborgere eller bosatt i Norge for å kunne eie et fiskefartøy med ervervstillatelse.(3) Deltakerloven § 5 første ledd. Denne personkretsen er underkastet norsk lov, og må adlyde norske myndigheter. Tilsvarende gjelder for juridiske personer, som må ha hovedkontor og styrets sete i Norge.(4) Deltakerloven § 5 andre ledd. Rettssubjektet har da sterk tilknytning til landet. Tilknytningen gjør sanksjonering av eier(ne) av fiskefartøyet enklere ved eventuelle regelbrudd. Hensynet til norsk kontroll er dermed viktig for å ivareta norske interesser. På den bakgrunn er det naturlig at en avgrenset personkrets har lov til å fiske i ervervsøyemed. Kontrolltanken bidrar dessuten til å overholde det overordnede formålet med deltakerloven.
Ved siden av hensynet til norsk kontroll, har vi hensynet til kystkommunene. Dette hensynet har vært sentralt i fiskerinæringen i lang tid.(5) Se kapittel 1.2. Hensynet til kystkommunene innebærer at fiskerinæringen skal sikre bosetting, sysselsetting og verdiskapning i områdene som driver med fiskeri.(6) Ot.prp. nr. 67 (1997–1998) side 41. Det er hovedsakelig kystbefolkningen som «tradisjonelt har basert sin levevei» på høsting av marine ressurser.(7) Ot.prp. nr. 67 (1997–1998) side 41. Den økende fraflyttingen fra mindre tettsteder til større byer gjør kystkommunene sårbare, og derfor er hensynet spesielt viktig i deltakerloven. Hensynet kommer til uttrykk gjennom hele loven, og bidrar til at kystbefolkningen nyter godt av fiskerinæringen. I senere tid har hensynet til kystkommunene resultert i bosettelseskravet i deltakerloven § 5 a. Både nasjonalitetskravet selv og bostedskravet for mannskap ivaretar målene i deltakerloven § 1.
Videre bygger nasjonalitetskravet på hensynet til næringslivets utvikling.(8) Deltakerloven § 1 og ot.prp. nr. 67 (1997–1998) side 41. På den ene siden er utviklingen av fiskerinæringen viktig fordi det sikrer arbeidsplasser, gunstig utnyttelse av marine ressurser og generer store inntekter. Hensynet til næringslivets utvikling kan derfor tas til inntekt for at eierkonstellasjonene til fiskefartøy blir mer fleksible, eller at de kan dispenseres fra.(9) Se kapittel 4.4. På den andre siden er nasjonalitetskravet allerede relativt vidt, hvor fysiske personer fra utlandet og ulike selskapsstrukturer kan eie inntil 40% av fiskefartøy. Kravet båndlegger majoriteten av eierandelen til det aktuelle selskapet, mens minoriteten kan bestå av utenlandske eierinteresser. Fleksibiliteten tilsier at hensynet til næringslivets utvikling langt på vei er ivaretatt.
Hensynet til næringslivets utvikling i Norge utfordres av internasjonaliseringen av fiskerinæringen. Nasjonalitetskravet oppstiller strenge tilknytningskriterier, og fremtvinger flytting til Norge for utenlandske eierinteressenter. Dessuten er ingen søker garantert en ervervstillatelse. Derfor er det risikabelt for utenlandske aktører å satse på den norske fiskerinæringen. Dette kan bidra til å gjøre fiskeribransjen mindre attraktiv i utlandet, hvor det er rikelig med kapasitet og kapital. De norske interessene som hensynet til næringslivet skal ivareta, er etter mitt syn selvmotsigende her.
Bakenfor hensynet til næringslivet, ligger økonomiske hensyn. Høstingen av marine ressurser skal være lønnsomt. Derfor må norske myndigheter påse at fiskerinæringen ikke blir bundet av uoppnåelige krav som gjør det umulig å drive fiske i et internasjonalisert samfunn. I bekreftende fall vil fiskerinæringen kveles, og økonomiske hensyn skrinlegges. Økonomiske hensyn må imidlertid ikke bære for langt, fordi dette kan medføre overfiske og regelomgåelse. Da vil hensynet til forsvarlig ressursbruk bli overkjørt, og norske myndigheter risikerer å miste kontroll over fiskerinæringen. Fiskerinæringen skal være lønnsom, men ikke for enhver pris.(10) NOU 2002: 13 side 14.