2.3 Hensynet til internasjonale interesser
Den norske suvereniteten over fiskerinæringen er ikke altomfattende. Fisken tilhører ikke noen bestemt stat, og forflytter seg etter egne vandringsmønstre. Når fiskeribestander vandrer i internasjonale farvann, er det folkerettslige traktater som regulerer ressursgrunnlaget. Fisket er underlagt begrensninger gjennom folkeretten for å sikre sameksistens. Her kommer hensynet til bærekraftig utnyttelse av marine ressurser inn. Derfor er det kyststatenes ansvar å ha ensartede reguleringer som gjelder i internasjonale farvann, slik at de marine ressursene ikke forsvinner. Fiskebestanden må dermed forvaltes i tråd med folkeretten.(1) Havressurslova § 6 og forutsetningsvis deltakerloven § 6 fjerde ledd. Et eksempel er Havrettskonvensjonen.(2) United Nations Convention on the Law of the Sea, 12. October 1982 (entered into force 24. July 1996), 1833 UNTS 3 (Havrettskonvensjonen). Havrettskonvensjonen regulerer en rekke forhold, hvorpå bærekraftig utnyttelse av marine ressurser er blant disse.(3) Havrettskonvensjonen artikkel 192. Se dessuten Arntzen (2023) side 87 flg. Et annet eksempel er Åpne Hav-konvensjonen.(4) Agreement for the Implementation of the Provisions of the United Nations Convention on the Law of the Sea of 10 December 1982 relating to the Conservation and Management of Straddling Fish Stocks and Highly Migratory Fish Stocks, 4. August 1995 (entered into force 11. December 2001), 2167 UNTS 3 (Åpne Hav-konvensjonen). Se eksempelvis artikkel 2 og 5. Målet om å sikre rasjonell og bærekraftig utnyttelse av marine ressurser på en lønnsom måte er ikke bare den enkelte fiskers forpliktelse, men Norges folkerettslige forpliktelse også.(5) Se havressurslova § 1, jf. § 6, og deltakerloven § 1, jf. forutsetningsvis § 6 fjerde ledd. Deltakerloven skal derfor ivareta nasjonale og internasjonale interesser.
Folkerettslige hensyn gjelder ikke bare globalt. Folkeretten aktualiseres også gjennom EØS-avtalen. Dette er en bilateral avtale mellom EFTA-statene på den ene siden, og EU på den andre. Avtalen gjør Norge til del av det indre marked, hvor det praktiseres et strengt diskrimineringsforbud. Ut av diskrimineringsforbudet springer etableringsfriheten og kapitalflyten. Nasjonalitetskravet er en regel som favoriserer norske fysiske og juridiske personer fremfor andre nasjonaliteter, og bryter diskrimineringsforbudet. Dette skaper i utgangspunktet konflikt med våre folkerettslige forpliktelser etter EØS-avtalen. Derimot hjemler EØS-avtalen reservasjonsrettigheter.(6) Se kapittel 3. Reservasjonsrettigheten til Norge innebærer at det diskriminerende nasjonalitetskravet faktisk stemmer overens med de folkerettslige forpliktelsene våre. På den bakgrunn er diskrimineringshensyn legitimert i relasjon til nasjonalitetskravet i deltakerloven § 5. Rettsordenen stiller ikke spørsmål ved diskrimineringshensynet fordi kontrollhensynet veier tyngre. På den bakgrunn, kan man argumentere for at diskrimineringen er nødvendig for å etterleve folkerettens multinasjonale mål om bærekraftig utnyttelse av marine ressurser.