1.2 Regelhistorikk
Fiskeri som kommersiell næring strekker seg flere hundre år tilbake i tid.(1) Eriksen (2022) side 139. Fiskerinæringen begynte gradvis å bli regulert allerede på 1800-tallet.(2)Ibid side 158 til 159. Denne reguleringen var sporadisk og fragmentert, og knyttet seg til spesifikke fiskesorter tilhørende konkrete geografiske områder.
Det var imidlertid ikke før 1940-tallet at eierskap til fiskefartøyene ble nærmere regulert.(3) NOU 2002: 13 side 19 og Eriksen (2022) side 203. På den tiden var reguleringen knapp, men Stortinget forstod gradvis at utførlige krav til eierskapet av fiskefartøy var nødvendig for å ivareta norske interesser. Det er flere eksempler på reguleringer tilknyttet fiskefartøyer på denne tiden.(4) Eriksen (2022) side 203 til 204. Et eksempel er fiskeriforbudsloven.(5) Lov 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann (fiskeriforbudsloven). Det vi i dag kaller nasjonalitetskravet, fremgikk av lovens §§ 2 og 3.
I kjølvannet av den fragmenterte lovgivningen kom deltakerloven av 1972.(6) NOU 2002: 13 side 19. (7) Lov 16. juni 1972 nr. 57 om reguleringen av deltagelsen i fisket (deltakerloven av 1972). Ved utarbeidelsen av denne ble det tatt til orde for et «behov for styringen av utviklingen» til fiskerinæringen, spesielt hvis den ble «uforholdsmessig stor i forhold fiskebestandens størrelse».(8) Ot.prp. nr. 22 (1971–1972) side 2. Den daværende deltakerloven inneholdt hovedsakelig regler om registrering, men ga også forvaltningen hjemmel til å innsnevre adgangen til å drive kommersielt fiske.(9) Deltakerloven av 1972 §§ 5 og 6. Dessuten ble det tidligere nasjonalitetskravet fulgt opp i loven.(10) Deltakerloven av 1972 § 4 første ledd. Hensikten var å få større kontroll over de marine ressursene.
Utfordringene som ble belyst under utarbeidelsen av deltakerloven av 1972 ble ikke mindre med tiden, men var likevel ikke begrunnelsen for at det ble vedtatt en ny deltakerlov i 1999. Forarbeidene til den nåværende deltakerloven understreket at hensikten var å samle lovgivningen i én lov.(11) Ot.prp. nr. 67 (1997–1998) side 5. Til tross for at deltakerloven fra 1999 er relativt lik i dag som ved vedtagelsen, har den stor rettshistorisk betydning. Da Norge var i ferd med å inngå EØS-avtalen, reserverte vi nemlig oss mot at avtalen gjaldt for deler av fiskerinæringen. Herunder ble det i EØS-avtalen Vedlegg VIII nr. 10 bestemt at Norge kan «fortsette å anvende restriksjoner (…) på etablering for utenlandske statsborgere innen fiske». Reservasjonen er et unntak fra etableringsfriheten som ligger til grunn for EØS-avtalen, og gjelder fortsatt.(12) Se kapittel 3.