MarIus

2.2 Rettslig grunnlag

Som allerede nevnt i kapittel 1.1 følger rederansvaret av sjøloven § 151 første ledd.^{(1) Annet ledd gir rederen en regressrett overfor den direkte skadevolderen.}

«Rederen svarer for skade som er forårsaket ved feil eller forsømmelse i tjenesten av skipsfører, mannskap, los, slepebåt eller andre som utfører arbeid i skipets tjeneste.»

Ordlyden oppstiller tre vilkår for rederansvar. For det første må det foreligge en skade forårsaket av hjelperens «feil eller forsømmelse», som er en henvisning til en alminnelig skyldvurdering.^{(2) Falkanger og Bull (2016) s. 156.} Rederansvar er hverken betinget av at det påvises feil hos en bestemt hjelper eller at én isolert handling eller unnlatelse oppfyller skyldkravet: Anonyme og kumulative feil omfattes også av sjøloven § 151.^{(3) Falkanger og Bull (2016) s. 150 og Solvang (2021) s. 89.}

For det andre må skaden ha oppstått «i tjenesten». Dette vilkåret oppstiller en tidsmessig avgrensning ved at rederen kun hefter for hjelperens skyld i løpet av tjenesteforholdet. I tillegg oppstiller vilkåret en saklig avgrensning ved at det kreves en rimelig og saklig sammenheng mellom utvist skyld og de oppgaver hjelperen er satt til å gjøre.^{(4) Falkanger og Bull (2016) s. 160. Et eksempel på rimelig og saklig sammenheng mellom skylden og oppgaver om bord på skipet er inntatt i Rt. 1972 s. 815 Alkejakt, der Høyesterett kom til at det ikke var upåregnelig at skipssjefen drev alkejakt fra et fartøy, som resulterte i en personskade.}

For det tredje er det et vilkår for rederens ansvar at hjelperen utfører «arbeid i skipets tjeneste». Ordlyden oppstiller et tilknytningskrav til et bestemt skip, i motsetning til oppgaver uten slik tilknytning. Etter ordlyden svarer rederen for skipsfører, mannskap, los og slepebåt. Opplistingen av los og slepebåt illustrerer at «arbeid i skipet tjeneste» omfatter oppdragstakere uten formelt ansettelsesforhold til rederen, i tillegg til at ansvaret omfatter hjelpere som er påtvunget (losen) rederen i virksomheten. Hvorvidt andre enn den opplistede personkrets oppfyller vilkåret om «arbeid i skipets tjeneste» må bedømmes etter hvorvidt arbeidet faller innenfor den «typiske skipsfartsvirksomhet».^{(5) Brækhus (1954) s. 22, Selvig (1968) s. 66 og Falkanger og Bull (2016) s. 161. Et eksempel er inntatt i Rt. 1984 s. 866, der fortøyning av et skip inngikk som et «naturlig ledd i den maritime del av rederivirksomheten» på s. 870.} I «skipets» tjeneste ligger naturligvis et vilkår om at det foreligger et skip.^{(6)Passbåtdom II s. 1338.} Skipsbegrepet er funksjonelt og karakteriseres ved at fartøyet har flyteevne, forflytningsevne på vannet og er av en viss størrelse.^{(7) Falkanger og Bull (2016) s. 25.} Skipsbegrepet vil i all hovedsak kun være en aktuell problemstilling ved mindre fritidsbåter, og i tråd med avhandlingens innledende avgrensning går jeg ikke nærmere inn på ansvarssubjektet i disse tilfellene.

Det primære analyseobjektet i denne avhandlingen er ikke rederansvarets grunnvilkår, men ansvarssubjektet i bestemmelsen – rederen. Dette er ikke til hinder for at grunnvilkårene kan illustrere poeng i drøftelsen av rederbegrepet. For eksempel forutsetter ordlyden «arbeid i skipets tjeneste» at enkelte rettssubjekter er rederens medhjelpere. På denne måten forutsetter ordlyden at virksomheten kan være oppsplittet, men at visse rettssubjekter henføres til rederens hjelperkrets.

Gjennomgangen av grunnvilkårene viser at rederen har et prinsipalansvar for virksomhetens hjelpere. Rederansvaret er objektivt for rederen i den forstand at det ikke gjelder et krav om skyld fra rederen.^{(8) Rederen kan imidlertid holdes ansvarlig for «egne handlinger og unnlatelser», et alminnelig skyldansvar, jf. Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 229. For eksempel kan rederen holdes ansvarlig for uaktsomt valg av besetning eller manglende kontroll og tilsyn av hjelperne, jf. Brækhus (1954) s. 9.} Imidlertid kreves det skyld fra rederens hjelperkrets. I tråd med tradisjonell erstatningsrettslig terminologi kan rederansvaret klassifiseres som et avledet ansvar, såkalt aksessorisk heftelse.^{(9) Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 230 og Kjelland (2023) s. 205.} Det innebærer at rederen gjøres ansvarlig for hjelperkretsens skyld, i motsetning til et identifikasjonsansvar der ett rettssubjekts handlinger anses å være foretatt av et annet.^{(10) Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 230 og Kjelland (2023) s. 205.}

For å unngå misforståelser ved senere henvisinger til teori og praksis vil jeg kort vise til at rederansvaret tidligere var inntatt i sjøloven av 1893 § 8.^{(11) Lov av 20. juli 1893 nr. 1 om Sjøfarten.} Lovteksten den gang tilsvarer dagens ordlyd, med unntak av at ordlyden «slepebåt» ikke var inntatt i bestemmelsen. I 1972 ble bestemmelsen flyttet til sjøloven § 233 og ordlyden ble innholdsmessig supplert med «slepebåt». Bortsett fra denne tilføyelsen var det ingen innholdsmessige endringer.^{(12) Innst. VIII (1969) s. 73 og Ot.prp. nr. 32 (1970–1971) s. 50.} Bestemmelsens første ledd om rederansvar ble videreført uten endringer i sjøloven av 1994 § 151.^{(13) Ot.prp. nr. 55 (1993–1994) s. 20.}

Jeg nevner også at rederansvaret fra tid til annen omtales som et husbondansvar.^{(14) Brækhus (1954) s. 33 og Ot.prp. nr. 32 (1970–1971) s. 50.} Husbondansvaret var forankret i Kong Christian Den Femtis Norske Lov (NL) 1687 3-21-2. I denne loven svarte en «Husbond» for tap som sin «Tiener» hadde påført andre. Tjenerens underordningsforhold var ofte basert på et ansettelsesforhold. Husbondansvaret er forløperen til dagens arbeidsgiveransvar i skadeserstatningsloven § 2-1.^{(15) Ot.prp. nr. 48 (1965–1966) s. 38 og Rt. 1982 s. 1349 Rengjøringsbyrå-dommen på s. 1354.} Selv om rederansvaret fra tid til annen omtales som et husbondansvar er det prinsipielle forskjeller mellom rederansvaret og arbeidsgiveransvaret. Arbeidsgiveransvaret er i utgangspunktet betinget av et ansettelsesforhold mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker.^{(16) I visse tilfeller kan arbeidsgiver svare for selvstendige oppdragstakere, se Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 271 flg. og Solvang (2021) s. 78–79.} Rederansvaret rekker videre enn arbeidsgiveransvaret og omfatter ansvar for selvstendige oppdragstakere.^{(17) Rt. 1984 s. 866 på s. 870 og Solvang (2021) s. 79.} Rederansvaret konsumerer altså arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1 og omtales gjerne som lex specialis på sjørettens område.^{(18) Se Oslo byrett i ND 1994. 174, Falkanger og Bull (2016) s. 150 og Solvang (2021) s. 40. En kuriositet i denne sammenheng er HR-2019-318-A Ribb, som vurderte ansvaret etter skl. § 2-1, selv om saken falt innenfor sjøloven § 151.} Som jeg kommer tilbake til senere, er dette ikke til hinder for at reder og arbeidsgiver kan svare solidarisk på ulike grunnlag.