2.3 Grunnleggende kriterier for hvem som er reder
I dette kapittelet skal jeg se nærmere på grunnleggende kriterier for hvem som er reder i sjøloven § 151. Først skal jeg se nærmere på hvilke kriterier som ligger bak rederstillingen i sjøloven § 151, og deretter hvem som i utgangspunktet er reder.
Rederansvarets ansvarssubjekt er knyttet til rettssubjektet, en person eller et selskap, som har besittelsen og rådigheten over skipet.(1)Baltic Cable avs. 18, med henvisninger til Selvig (1968) s. 18 flg. Se også Klæstad (1920) s. 208 og Gombrii (1991) s. 43. Besittelsen og rådigheten over skipet må ses i sammenheng med hvem som utruster skipet og setter det i fart. I utrustningen av skipet ligger det en rekke gjøremål eller oppgaver, som fra tid til annen omtales som rederfunksjoner.(2) Kirkhusmo (1997) s. 11 og Baltic Cable avs. 21. Rederfunksjoner er ikke nødvendigvis et klart definert begrep, men kjernen er altså de oppgaver eller gjøremål som er nødvendige for at skipet fysisk skal kunne settes i fart og brukes i kommersiell sammenheng.
Illustrerende for hva som utgjør rederfunksjoner eller faller innenfor skipets utrustning er Högsta domstolens omtale av rederbegrepet i Baltic Cable. Gjennom utrustningen av skipet er det typisk at rederen utøver den «operativa ledningen» (operativ ledelse).(3)Baltic Cable avs. 17. I dette inngår «att svara för bemanning av fartyget med befäl och besättning. Därigenom utövar redaren instruktionsrätt över arbetet och har det yttersta ansvaret för fartygets nautiska ledning.»(4)Baltic Cable avs. 17. Som nevnt innledningsvis er operativ ledelse et viktig begrep, men for det formål å etablere grunnleggende kriterier er Högsta domstolens omtale tilstrekkelig. Videre består skipets utrustning av et ansvar for skipets tekniske drift.(5)Baltic Cable avs. 17. Endelig består skipets utrustning av en rekke andre oppgaver, heriblant anskaffelse og dekning av forsyninger, reservedeler, bunkers og forsikring.(6)Baltic Cable avs. 17. Selv om begrepsbruk knyttet til grunnleggende oppgaver kan variere, er altså kjernen at skipet må utrustes og settes i stand for virksomhet på sjøen. Hovedtrekkene er at skipet må ha en besetning, skipet må oppfylle tekniske krav, og skipet må være utstyrt med nødvendig materiell, bunkers og forsikringer må tegnes.
En annen viktig presisering er at det i utgangspunktet er skipets eier som har besittelsen og rådigheten over skipet (rederstillingen), fordi rederfunksjonene i utgangspunktet påhviler skipets eier.(7)Baltic Cable avs. 18. Skipets eier vil som regel være den som er oppført som eier i skipsregisteret (registrert eier). Hvis en annen er den reelle eieren av skipet, er det reell eier som har besittelsen og rådigheten.(8) Et konkret uttrykk for dette finner vi i ND 2013. 201 Navion Hispania, der reell eier var reder i stedet for registrert eier. Jeg kommer tilbake til saken senere, særlig i kapittel 3.3.2. Begrunnelsen er at rederbegrepet følger de reelle forholdene – ikke de formelle forholdene slik som registeringen i skipsregisteret.(9) Grönfors (1952) s. 304, som fremhever den «som i realiteten utrustar fartyget».
Som nevnt i kapittel 1.1 var det tradisjonelt skipets eier som utrustet skipet og satte det i fart. I denne virkeligheten var eieren ofte reder. Til tross for at eieren i utgangspunktet er reder, behøver ikke dette å være tilfellet og sammenfallet er mindre vanlig i dagens oppsplittede rederivirksomhet. Sjøloven forutsetter at eieren og rederen kan være forskjellige rettssubjekter, for eksempel sjøloven kapittel 9 om ansvarsbegrensning og forsikringsplikt. Dette kapittelet inneholder blant annet regler om begrensning av ansvar. I korte trekk gir reglene en rekke rettssubjekter en rett til å begrense sitt ansvar i samsvar med konvensjonsfastsatte beløp, og de kan opprette begrensningsfond for å samle kravene i én jurisdiksjon. Sjøloven § 171 første ledd oppstiller personkretsen med rett til ansvarsbegrensning. Blant flere har «rederen» og «skipets eier» en rett til å begrense sitt ansvar, som illustrerer at rederstillingen og eierstillingen kan være adskilt.(10) For ordens skyld nevnes det at § 171 er et resultat av LLMC 1976 artikkel 1. Begrepet «reder» finnes som kjent ikke på engelsk, og konsekvensen av dette er at kretsen av personer som kan påberope seg ansvarsbegrensning under sjøloven kapittel 9 prinsipielt sett er videre enn under LLMC.
Selv om eieren normalt har en annen rolle i dagens rederivirksomhet sammenliknet med den tradisjonelle rederivirksomheten, er dette ikke til hinder for at det kan forekomme tilfeller der eieren fortsatt har en sentral rolle, typisk i mindre virksomheter. Et illustrerende eksempel i denne sammenheng er saken LF-2015-78786, som gjaldt rederansvar for skade på en kai ved anløp. Det sentrale spørsmålet i § 151 var hvorvidt det forelå uaktsomhet i navigeringen fra kapteinenes side, som ble besvart bekreftende. I vår sammenheng er det organiseringen av virksomheten som er av interesse:
«M/S ‘Torvind’ (heretter Torvind) er et lasteskip på ca. 887 BRT eid og drevet av rederiet Molde Sjøtransport AS (heretter Rederiet). Rederiet eier i alt seks fartøy som i hovedsak driver med transport av sand og asfalt.»
Sitatet viser at aksjeselskapet Molde Sjøtransport eide og driftet skipet, i tillegg til fem andre fartøy.(11) Molde Sjøtransport var da reder for samtlige fartøy. Utrustningen og driften av skipet var altså samlet hos skipseieren. Saken illustrerer at det fortsatt finnes eksempler på at virksomheten er samlet hos eieren, og i disse tilfellene er det ikke tvil om at eieren er reder.
Oppsummert er rederansvaret knyttet til rettssubjektet som har besittelsen og rådigheten over skipet. Normalt vil besittelsen og rådigheten være hos den som utruster, bemanner og drifter skipet. Selv om eieren i utgangspunktet er den som kan utruste skipet og sette skipet i fart, behøver ikke dette å være tilfellet. Men for at noen andre skal ha besittelsen og rådigheten over skipet må det normalt foreligge en avtale med eieren.(12)Baltic Cable avs. 18. Disse avtalene kommer jeg tilbake til i kapittel 3. I første omgang skal jeg se nærmere på hvilke hensyn som begrunner et rederansvar og hvilke hensyn som gjelder ved utvelgelsen av ett ansvarssubjekt i en oppsplittet rederivirksomhet.