5.1 Innledende bemerkninger
Erstatningsretten anses å ha to overordnede mål: skadeforebyggelse (prevensjon) og gjenoppretting av skade (reparasjon).(1) Hagstrøm (2019) s. 21 Selv om det har vært en viss skepsis til prevensjonstanken i norsk erstatningsrett, har den likevel hatt betydelig innvirkning på flere rettsområder. Et eksempel på dette er utformingen av forurensningsansvaret, der prevensjonstanken har vært sentral gjennom prinsippet om at forurenseren skal betale, jf. forurensningsloven § 2 nr. 5.(2) Hagstrøm (2019) s. 21 Ved å legge betalingsansvaret hos forurenseren, skapes et insentiv til å unngå eller begrense forurensende virksomhet for å redusere risikoen for økonomisk ansvar. Reparasjonsvirkningen av erstatning er derimot uomtvistet på tvers av rettsområder. Skaden omgjøres til et pengebeløp, og skadelidte får fylt sin bankkonto med tilsvarende beløp.(3) Hagstrøm (2019) s. 22 Som Peter Lødrup uttrykker det, er kanskje ønsket om å gjenopprette tapet «erstatningsreglenes bærende element».(4) Hagstrøm (2019) s. 22
Selv om erstatning skal bidra til å forhindre at skaden oppstår, har man i norsk rett ikke ønsket å åpne for rent pønale erstatninger. Dette er årsaken til at det i norsk rett ikke er tilstrekkelig at det er utvist skyld. Skylden må også ha ført til skade. Utgangspunktet i norsk rett er derfor at det kun er den økonomiske skaden som erstattes. Med økonomisk skade menes skadelidtes reduksjon i formuesstilling.(5) Hagstrøm (2019) s. 52
Kravet om at det må foreligge et økonomisk tap for å kunne tilkjennes erstatning, utgjør imidlertid skillet mellom ordinær erstatning og vederlagserstatning. Vederlagserstatning bygger ikke på prinsippet om økonomisk tap, men på ideen om at rettigheter i seg selv har verdi, og at rettsstridig bruk av en annens rettsposisjon bør kompenseres, også i fravær av økonomisk tap.
Grannelova illustrerer dette skillet klart, hvor grannelova § 9 demonstrerer det som betegnes som ordinær erstatning. Denne formen for erstatning dekker «det økonomiske tapet» som noen er påført, og er i tråd med den tradisjonelle erstatningsrettens formål om å gjenopprette tap.
Vederlagserstatning kommer til uttrykk i grannelova § 10 og gir krav på «vederlag». Vederlag er også en type erstatning, men utmåles ikke etter vanlige erstatningsrettslige prinsipper og regnes derfor ikke som en del av den tradisjonelle erstatningsretten.(6) Hagstrøm (2019) s. 17 Vederlag er verken betinget av, eller begrenset til, et økonomisk tap.(7) Grannelova § 10 annet ledd Dette innebærer at vederlaget kan overstige det rent økonomiske tapet.
Vederlagssynspunktet hviler i likhet med den tradisjonelle erstatningsretten på hensynene om prevensjon og reparasjon. Reparasjonstanken er imidlertid noe annerledes i vederlagsinstituttet. Gjennom vederlagserstatning kan en nemlig reparere krenkelsen av en rettsregel eller rettighet som ikke nødvendigvis har gitt utslag i et økonomisk tap. Tanken er at vederlaget skal gis fordi den krenkede rettighetshaveren skal kompenseres som en konsekvens av at formuesgodet uhjemlet og vederlagsfritt er benyttet av en annen.
Vilkårene for å få tilkjent vederlag er utformet noe ulikt innenfor tingsretten og immaterialretten. I tingsretten er det som regel et vilkår for å tilkjenne vederlag ved et uhjemlet inngrep i andres eiendom at rettskrenkelsen vedvarer. Dette fremgår for eksempel av grannelova § 10 annet ledd, som først gir naboen krav på vederlag dersom rettsstridigheten ikke rettes. Opphører den urettmessige situasjonen, faller vederlagskravet bort. I slike tilfeller er det kun aktuelt å kreve ordinær erstatning for det økonomiske tapet som er lidt som følge av inngrepet, jf. grannelova § 9.
Bakgrunnen for at lovgiver i noen tilfeller aksepterer at rettsbruddet består, jf. § 10 annet ledd, er at retting vil være uforholdsmessig byrdefull sammenlignet med fordelen retting ville medført. I slike tilfeller har lovgiver vurdert det som mest hensiktsmessig å la urettmessigheten bestå, mot at det ytes vederlag.
I immaterialretten er det derimot ikke et vilkår at den rettsstridige bruken fortsetter for at rettighetshaveren skal ha krav på vederlag. Som det fremgår blant annet av lov 26. mars 2010 nr. 8 om beskyttelse av varemerker (varemerkeloven) § 58, er det tilstrekkelig at det foreligger et «forsettlig eller uaktsomt varemerkeinngrep». Den uhjemlede bruken i seg selv er nok til å utløse retten til vederlag.
Hva som er årsaken til dette grunnleggende skillet mellom tingsretten og immaterialretten, vil ikke drøftes nærmere her, da det faller utenfor avhandlingens overordnede problemstilling. Ulikheten påpekes imidlertid for å illustrere at det foreligger et prinsipielt skille som er relevant å være oppmerksom på ved vurderingen av om brudd på forurensningsloven § 7 kan gi grunnlag for vederlag.
I det følgende vil oppgaven undersøke hvilken erstatningssanksjon som vil kunne komme til anvendelse som følge av manglende etterlevelse av forurensningsloven § 7, jf. §§ 8 tredje ledd og 11. Først vil sanksjonsformen ordinær erstatning for økonomisk tap bli kort omtalt. Deretter vil det i det følgende drøftes om det kan foreligge grunnlag for vederlagserstatning som sanksjon for rettsbruddet.