5.2 Erstatning for økonomisk tap – bakgrunn for vederlagsvurderingen
Forurensningsloven kapittel 8 regulerer erstatning for forurensningsskade. Paragraf 53 første ledd angir kapitlets anvendelsesområde som «plikten til å betale erstatning for forurensningsskade, så lenge ansvarsspørsmålet ikke er særskilt regulert i annen lovgivning eller kontrakt». Av § 56 første ledd fremgår det at ved forurensning som er tillatt, kan erstatning kun kreves i den utstrekning forurensningen er urimelig eller unødig etter reglene i grannelova § 2 annet til fjerde ledd. Ved tillatt forurensning oppstilles altså en tålegrense som må overstiges for å kunne få tilkjent erstatning. Dersom tålegrensen er oversteget får en imidlertid ikke dekket hele det økonomiske tapet som skyldes den lovlige forurensningen, kun det tap som skyldes overskridelsen av tålegrensen.(1) Rt. 1981 s. 343, s. 346 om erstatning etter grannelova § 9. Den samme forståelsen må legges til grunn dersom tålegrensen i forurensningsloven § 56 kommer til anvendelse. Antitetisk tolkning av bestemmelsen tilsier at en skadelidt har krav på erstatning uten å måtte overstige tålegrensen dersom forurensningen ikke er tillatt. Skadelidte vil i dette tilfellet også ha krav på erstatning for hele sitt økonomiske tap, ikke bare det som overstiger en tålegrense.
At det ikke kreves at skadelidte har overskredet en tålegrense for å få tilkjent erstatning ved ulovlig forurensning, kan i utgangspunktet betraktes som en form for erstatningssanksjon. I lovforarbeidene diskuterte utvalget hvorvidt det burde tilkjennes erstatning ved lovlige forurensninger. Blant de momenter som ble vektlagt i vurderingen var at enkelte former for tap personer kunne lide skyldtes disponeringer som skjer «ut fra samfunnets interesser» og at ivaretakelse av «fellesskapets beste, må kunne skje erstatningsfritt».(2) NOU 1982:19 s. 88 Ved ulovlige forurensninger tilsier derimot ikke samfunnets interesser at forurensningen skal skje erstatningsfritt. Det er i det hele tatt ikke noe som taler for forurenserens uskyld, slik at det grunnleggende prinsippet i miljøretten om at forurenser skal betale, må gjelde fullt ut. I så måte kan en kanskje omtale regelen om at tålegrensen ikke gjelder ved ulovlig forurensning, som en form for erstatningssanksjon.
Det er imidlertid ikke alltid slik at den krenkede rettighetshaveren faktisk lider et økonomisk tap som følge av den ulovlige forurensningen. Det kan godt tenkes at kommunen, dersom det hadde vært søkt om utslippstillatelse, ville ha tillatt støyverdier på samme nivå som det som følger av konsesjonsvedtaket og tilhørende detaljplaner. I så fall ville naboen blitt utsatt for samme støy selv ved lovlig forurensning, og lovbruddet som sådan har ikke medført et økonomisk tap. I slike tilfeller svekkes grunnlaget for økonomisk erstatning. Isteden trer hensynet til prevensjon i forgrunnen, altså å motvirke at tiltakshaver unnlater å følge lovens krav om utslippstillatelse. På denne bakgrunn fremstår vederlagserstatning som den mest relevante sanksjonsformen, og det er denne som vil bli nærmere undersøkt i det følgende.