2.3 Forholdet til folkeretten
2.3.1 Utgangspunkt i norsk rett
Utgangspunktet i Norge er det dualistiske prinsippet, som innebærer at folkeretten og norsk rett betraktes som to adskilte rettssystemer.(1) Ruud og Ulfstein (2023) s. 58. For at folkerettslige regler skal få rettsvirkning i norsk rett, kreves det en særskilt form for gjennomføring i nasjonal lovgivning. Dette kan skje enten ved inkorporasjon, hvor folkerettslige regler gjøres direkte gjeldende i norsk rett; ved transformasjon, hvor reglene omskrives og tilpasses norsk lovgivning; eller ved såkalt sektormonisme, hvor enkelte rettsområder anerkjenner direkte anvendelse av folkerettslige regler.(2) Helmersen (2024) pkt. 3 og 4.
Havbunnsmineralloven § 1‑2 tredje ledd fastsetter at loven «gjelder med de begrensningene som følger av overenskomster med fremmede stater eller folkeretten for øvrig». Bestemmelsen reflekterer en sektormonistisk tilnærming, hvor folkerettslige forpliktelser som Norge har sluttet seg til, gis direkte virkning innenfor dette spesifikke området uten krav om innarbeiding i norsk rett.(3) Se Ruud og Ulfstein (2023) s. 54, som diskuterer sektormonisme, men ikke havbunnsmineralloven.
Høyesterett har slått fast at slike bestemmelser kan medføre at nasjonale regler må vike dersom det foreligger motstrid med folkeretten.(4) Rt. 1994 s. 610 (Bølgepappkjennelsen), s. 616. Helmersen går imidlertid lenger, og påpeker at «[i] disse lovene vil enhver norsk folkerettslig forpliktelse gå foran lovens bestemmelser».(5) Helmersen (2023) pkt. 1. Dette innebærer at § 1‑2 tredje ledd pålegger forvaltningen å ta hensyn til relevante folkerettslige forpliktelser, og at slike forpliktelser i tilfelle motstrid kan begrense statens handlingsrom. Hvor langt dette rekker i praksis, vil bero på tolkningen av den aktuelle folkerettslige forpliktelsen og dens vekt i konteksten. Loven må derfor forstås og praktiseres innenfor de rammene som folkeretten oppstiller. Denne tilnærmingen skal sikre etterlevelse av internasjonale forpliktelser og gi dem gjennomslag ved eventuell motstrid med havbunnsminerallovens bestemmelser.
Tolkning av internasjonale avtaler og traktater følger en annen metode enn den som benyttes for nasjonal rett. Wienkonvensjonen om traktatretten(6) The Vienna Convention on the Law of Treaties, Wien 23. mai 1969. (VCLT) fastsetter disse tolkningsreglene. Selv om Norge ikke har tiltrådt konvensjonen, anses de fleste av bestemmelsene i VCLT som bindende, ettersom de har status som folkerettslig sedvanerett. Art. 31-33, som omhandler traktattolkning, regnes som sedvanerettslige prinsipper. Ifølge art. 31 nr. 1 skal en traktat tolkes i god tro, med den vanlige betydningen av ordene i deres kontekst og med hensyn til traktatens formål.
2.3.2 FNs havrettskonvensjon
HRK er den mest sentrale internasjonale avtalen som regulerer havretten, og omtales derfor ofte som «havets grunnlov». Ifølge fortalen har konvensjonen et sammensatt formål, der ulike interesser og hensyn skal ivaretas. Blant annet skal den etablere en felles internasjonal rettsorden for havene, fremme rettferdig og effektiv utnyttelse av havets ressurser, og sikre vern og bærekraftig forvaltning av det marine miljøet. Norge har undertegnet og ratifisert konvensjonen, og er dermed forpliktet til å etterleve den. HRK gir stater både rettigheter og forpliktelser knyttet til bruk og forvaltning av havet.
I henhold til HRK art. 77 nr. 1 har kyststatene suverene rettigheter til å utforske og utnytte naturforekomstene på sin kontinentalsokkel. Bestemmelsen danner grunnlaget for statens eiendomsrett og eksklusive rett til ressursforvaltning, noe som innebærer at det er kyststaten som kan drive den virksomheten konvensjonen foreskriver. Andre aktører må innhente et uttrykkelig samtykke.(7) HRK art. 77 nr. 2. Med naturforekomster menes blant annet mineralforekomster på havbunnen og i undergrunnen.(8) HRK art. 77 nr. 4.
Etter HRK art. 192 pålegges statene en generell plikt til å «verne og bevare det marine miljø». Denne forpliktelsen omfatter både positive plikter, hvor staten aktivt må iverksette tiltak for å beskytte og forbedre miljøet, og negative plikter, som forbyr handlinger som kan skade det.(9) Guo (2020) pkt. 5. Pliktene må forstås i lys av fortalen, som understreker at det er «ønskelig» med en rettferdig, rimelig og effektiv utnyttelse av marine ressurser, samt bevaring og vern av det marine miljø.(10) Se femte ledd i fortalen til HRK. I lys av dette kan det argumenteres for at formålet er å etablere en balansegang mellom utnyttelse og vern, slik at ressursutvinning skjer på en måte som ikke setter et velfungerende og bærekraftig havmiljø i fare. Videre pålegger HRK art. 194 staten å iverksette tiltak for å hindre, begrense og kontrollere forurensning av det marine miljø. Ved tildeling av utvinnings- og forurensningstillatelser etter havbunnsmineralloven og forurensningsloven, må beslutningene fattes innenfor rammene av HRK, jf. havbunnsmineralloven § 1-2 tredje ledd.
HRK art. 197 oppfordrer statene til å inngå regionale avtaler om vern av det marine miljø. Et viktig eksempel på en slik avtale som Norge har forpliktet seg til, er OSPAR-konvensjonen(11) Convention for the Protection of the Marine Environment of the North-East Atlantic, Paris 22. september 1992, entered into force 25. Mars 1992.. Denne stiller blant annet krav om bærekraftig forvaltning, anvendelse av føre-var-prinsippet og et forbud mot dumping. Forarbeidene til havbunnsmineralloven påpeker at forholdet til OSPAR-konvensjonen, særlig når det gjelder utslipp og injeksjon av mineralavfall på kontinentalsokkelen, fortsatt er uavklart.(12) Prop.106 L (2017–2018) s. 19.