2.4 Konsesjonssystemet
Begrepet «konsesjon» stammer fra det latinske ordet concessio, som betyr «innrømmelse» eller «ettergivelse».(1) NAOB – Det Norske Akademis ordbok, s.v. «konsesjon». I juridisk sammenheng kan konsesjon(2) Konsesjonsbegrepet har en sammensatt betydning og kan variere mellom rettsområder og avhengig av konteksten. Se nærmere Alvik og Bjørnebye (2020) pkt. 4. defineres som en offentlig tillatelse som gir en aktør rett til å drive en virksomhet som ellers ville vært forbudt.(3) Eckhoff og Smith (2022) s. 456-457. Dette kan utledes av havbunnsmineralloven § 1-6 første punktum, som fastslår at «[i]ngen andre enn staten kan drive mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen uten tillatelse, godkjennelse eller samtykke etter denne loven.» Bestemmelsen tilsvarer petroleumsloven § 1-3. Ifølge forarbeidene omfatter «staten» både departementene og underliggende direktorater.(4) Prop.106 L (2017–2018), se merknad til § 1-6. Havbunnsmineralloven § 1-6 må forstås i sammenheng med § 1-4, som fastsetter at staten har eiendomsrett til mineralforekomstene på kontinentalsokkelen og en eksklusiv rett til ressursforvaltningen. Dette bygger på en lang tradisjon i norsk rett, hvor naturressurser i havområdene anses som fellesskapets eiendom, med staten som forvalter.
Tillatelsessystemet bygger på en trinnvis prosess, hvor flere nødvendige tillatelser må innhentes før mineralvirksomhet kan iverksettes. Havbunnsmineralloven strukturerer prosessen i flere faser: en åpningsfase, en lete- og utvinningsfase, samt en avslutningsfase. Denne inndelingen reflekterer en gradvis tilnærming til ressursutnyttelse, som tar høyde for usikkerhet knyttet til miljøpåvirkning og sikkerhet ved virksomhet på havbunnen. Ved å dele prosessen opp i faser kan myndighetene fatte beslutninger basert på stadig mer oppdatert kunnskap, noe som styrker beslutningsgrunnlaget og gir mulighet for justeringer etter hvert som nye forhold oppstår. Dette medfører imidlertid også utfordringer, særlig økonomisk risiko for aktører som investerer tidlig, dersom senere faser ikke blir godkjent. En velfungerende prosess forutsetter derfor forutsigbarhet og en åpen dialog med næringsaktørene.