1.2 Bakgrunn
Minimumsstandardforpliktelsen etter artikkel 208 (3) er lite behandlet i norsk rettsvitenskap, og det finnes ingen systematisk sammenligning av ISA-regimet og den norske prosessen for tildeling av tillatelse til havbunnsmineralvirksomhet. Problemstillingen er imidlertid langt fra teoretisk: Interessen etter havbunnsmineraler forventes å øke både internasjonalt og nasjonalt de kommende årene.(1) Energidepartementet (2025) s. 1; Nollekaemper (2017) s. 381 I 2024 åpnet Norge et område på 281 200 km² mellom Jan Mayen og Svalbard for mineralvirksomhet (Figur 1).(2) I januar 2024 ga et bredt flertall på Stortinget tilslutning til regjeringens forslag om å åpne et område på norsk kontinentalsokkel for havbunnsvirksomhet. På bakgrunn av dette vedtok Kongen i statsråd 12. april 2024 formelt å åpne et område på 281 200 km2 for mineralvirksomhet mellom Jan Mayen og Svalbard, se Meld. St 25 (2022-2023) «Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel – Opning av areal og strategi for forvaltning av ressursane» i Innst. 162 S (2023-2024) På internasjonalt plan har ISA tildelt en rekke letelisenser, men kommersiell utvinning har ennå ikke startet. ISA arbeider for tiden med å ferdigstille et regelverk for utvinning. Den 24.04.25 ga USAs president Trump en ordre som skal fremskynde tildelingen av lete- og utvinningslisenser for havbunnsmineraler både innenfor og utenfor USAs kontinentalsokkel.(3) The White House, Executive Order 14099: «Unleashing America’s Offshore Critical Minerals and Resources»
Dyphavet har gått fra utilgjengelig mørke til å fremstå som en lovende kilde til mineraler på få år. To globale utviklingstrekk driver denne utviklingen. For det første har etterspørselen økt etter mineraler som er avgjørende for teknologien som bærer «det grønne skiftet.»(4) Overgangen til et lavutslippssamfunn: Fra karbonavhengig til fornybare energikilder. For det andre ønsker stater å sikre seg råvarer uten å være avhengig av leverandører som kan bruke handel som politisk pressmiddel. Samtidig kjenner vi bare konturene av økosystemene i dyphavet.
Figur 1
Meld. St. 25 (2022–2023) s. 76
Nyere forskning viser at områder som tidligere ble ansett som økologisk sterile, huser noe av jordens rikeste biodiversitet.(5) Delavenne mfl., «Deep-sea benthic communities in the largest oceanic desert are structured by the presence of polymetallic crust» Livet her er preget av lav produktivitet, langsom vekst og svært lang restitusjonstid, og er derfor særlig sårbart for inngrep.(6) Jaeckel (2017) s. 9
Det er stor vitenskapelig usikkerhet om konsekvensene havbunnsmineralvirksomhet vil ha på det marine miljø(7) Slik det blant annet ble redegjort for i «Konsekvensutredning – undersøkelse og utvinning av havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel» Olje og energidepartementet (OED) (2022) på s. 92 - 100. Usikkerheten skyldes blant annet at havbunnen er et av verdens minst utforskede økosystemer og at teknologien for virksomheten ikke er ferdigutviklet.(8) Nollkaemper/Plakokefalos (2017) s. 15 Utvinningsmetodene og miljøkonsekvensene varierer med forekomsttypen.(9) Olje og Energidepartementet (OED) (2022) s. 90 På norsk sokkel er det funnet forekomster av sulfider og manganskorper, som blant annet inneholder mangan, jern, kobolt, sink, nikkel, og sjeldne jordarter.(10) Ibid. s. 33 Både sulfid- og manganforekomstene er fastbundet, og utvinning betinger derfor at forekomsten skjæres/borres/vibreres slik at malmen løsner, før den løftes til overflaten.(11) DNV (2021) s. 42 og 45; OED (2022) s. 51 Miljøkonsekvensene antas ifølge en rapport fra forskningsrådet å være: (i) tap av areal på havbunnen som er leveområde for flora og fauna, (ii) partikkelspredning og avsetning av disse, som blant annet kan inneholde farlige kjemikalier, (iii) og forurensing i form av støy, vibrasjoner og lys.(12) Forskningsrådet (2019) s. 11 Fjerning av manganskorper og aktive sulfidsystemer, kombinert med oppvirvling av partikler som senere avsettes på havbunnen, antas å representerer de mest alvorlige miljøkonsekvensene ved havbunnsmineralvirksomhet.(13) OED (2022) s. 105
Den norske regjeringen har uttalt at Norge skal være verdensledende i en kunnskapsbasert, helhetlig og bærekraftig forvaltning av havbunnsmineraler, i tråd med Norges internasjonale forpliktelser.(14) Meld. St. 25 (2022–2023) s. 8 Likevel har Norges havbunnsmineralpolitikk møtt nasjonal og internasjonal motstand. Internrettslig pågår det per dags dato (30.05.25) et søksmål mot staten om lovligheten av åpningsvedtaket. Internasjonalt har blant annet EU ytret bekymring for miljøkonsekvensene i en resolusjon fra 31.01.24 og det samme gjorde Nordisk råd 31.10.24.(15) European Parliament (2024) Motion for a Resolution on Norway’s Recent Decision to Advance Seabed Mining in the Arctic; Nordisk råd (2024), “Medlemsförslag om moratorium för gruvbrytning på djuphavsbotten, vedtatt 31. oktober 2024 (plenarvedtak) Flere stater har innført nasjonale forbud, og New Zealands høyesterett stanset planlagt havbunnsmineralvirksomhet fordi miljøhensyn ikke var tilstrekkelig ivaretatt.(16) Meld St. 25 (2022-2023) s. 19
Mineraler fra havbunnen kan drive grønne teknologier, skape verdier og øke forsyningssikkerheten, men virksomheten kan også påføre økosystemene uopprettelig skade før vi fullt ut forstår dem. Reguleringen av havbunnsmineralvirksomhet må derfor stadig veie ressursutnyttelse mot miljøvern og søke en balanse som ivaretar begge hensyn.