MarIus

5.1 Innleietilfeller

Det er mest nærliggende at lufttransportforskriften § 8 ikke bare er uforenlig med gjeldende lufttransportforordning, men også med forordningens forløper. Dette gir grunn til å undersøke hvordan forskriften har vært praktisert over tid, og hvordan luftfartsmyndighetene synes å ha forstått rettstilstanden.

Hva gjelder innleie av luftfartøy med besetning («wet lease») innenfor EØS, har undersøkelsen her ikke avdekket klare holdepunkter for at norske myndigheter har krevd at et innleiende foretak registrerer innleide luftfartøy i Norge. Dette gjelder også relativt langvarige leieavtaler.^{(1) Se eksempelvis enkeltvedtak med Luftfartstilsynets referanse 15/00899-2 (5. mars 2015), 15/00901-3 (5. mars 2015), 15/00901-2 (5. mars 2015), 15/00899-4 (9. mars 2015) og 15/02921-3 (21. august 2015) som alle gjaldt innleie med besetning, med en varighet av 12 måneder. Avtaler av seks måneders varighet ble også godkjent, se eksempelvis Luftfartstilsynets referanse 14/01667-19 (28. mai 2014).} Registreringskravet i lufttransport­forskriften § 8 er i så fall tolket innskrenkende eller ansett for å være tilsidesatt av forordningen.^{(2) Se lufttransportforskriften § 4 nr. 7.}

For så vidt gjelder innleie av luftfartøy uten besetning («dry lease»), har Luftfarts­tilsynet i forbindelse med godkjenning av slike avtaler truffet vedtak om dispensasjon fra kravet om registrering i Norge.^{(3) Se eksempelvis Luftfartstilsynet, EI-LNB, EI-LNC, EI-LND, EI-LNE, EI-LNF, EI-LNG – Vedtak om dispensasjon fra nasjonalitetskravet, brev til Norwegian Air Shuttle ASA av 7. juli 2014, Luftfartstilsynets referanse 13/04055-33.} Interessant nok er dispensasjonsvedtak ikke bare truffet for leieavtaler som overstiger forskriftens «friperiode» på seks måneder, men også for perioder inntil seks måneder.^{(4) Ibid., sml. Luftfartstilsynet, EI-LNG – Vedtak om godkjenning av forlenget innleieavtale, brev til Norwegian Air Shuttle ASA av 10. desember 2014, Luftfartstilsynets referanse 14/02376-12.} I et vedtak som gjaldt Norwegian Air Shuttle, la Luftfartstilsynet til grunn at lufttransportforskriften § 8 er et unntak fra et angivelig utgangspunkt om krav til registrering i Norge.^{(5) Luftfartstilsynet 2014, 13/04055-33.} Da gjelder etter myndighetenes syn kravet om særskilt tillatelse etter «luftfartsloven § 2-2 første ledd nr. 4».^{(6) Ibid.} På denne bakgrunn ble kravet lagt til grunn fra første innleiedag.

Problemstillingen er berørt i Stortinget. Kort tid etter at ovennevnte vedtak ble truffet, uttalte samferdselsminister Solvik-Olsen at det de første seks månedene ikke er «snakk om en dispensasjon, men et rettskrav som følger av bestemmelsen i forskriften».^{(7) Dokument nr. 15:375 (2014–2015). Svaret er datert 19. desember 2014, fem måneder etter vedtak 13/04055-33.} Informasjonen statsråden ga, er forenlig med forskriften § 8, men er vanskelig å forene med funnene her om Luftfartstilsynets praksis.

I ovennevnte vedtak gjorde Luftfartstilsynet videre oppmerksom på at nytt vedtak var påkrevd dersom innleieperioden skulle utvides, og at perioden uansett ikke kunne overstige 12 måneder. Til sammenlikning godkjente Luftfartstilsynet liknende leieavtaler med nesten ni års varighet for norskregistrerte luftfartøy.^{(8) Luftfartstilsynet, LN-NIE – Vedtak om godkjenning av innleieavtale, brev til Norwegian Air Shuttle ASA av 19. mai 2014, Luftfartstilsynets referanse 13/00227-9.}

Dispensasjonsvedtakene nevnt ovenfor gjaldt luftfartøy registrert i Irland. Norge inngikk artikkel 83bis-avtale med Irland for innleie av luftfartøy uten besetning året før vedtakene ble truffet.^{(9) I.C.A.O. Article 83bis bilateral delegation agreement between the Irish Aviation Authority (IAA) 'Ireland' and Civil Aviation Authority-Norway (CAA) 'Norway' on the implementation of ICAO article 83bis to the Convention on international civil aviation for the transfer of surveillance responsibilities: (operations, maintenance and continuing airworthiness) of aircraft operated under dry leasing arrangements, 7. juni 2013.} I tråd med uttrykkelig bestemmelse i avtalen med Irland, inneholdt godkjenningsvedtakene vilkår om at det til enhver tid måtte foreligge artikkel 83bis-avtale med irske luftfartsmyndigheter som omfattet de aktuelle luftfartøyene.^{(10) Ibid., punkt VI, jf. Luftfartstilsynet, Norwegian Long Haul AS – Vedtak om godkjenning av forlenget innleieperiode for EI-LNB, brev til Norwegian Long Haul AS av 25. mars 2014, Luftfartstilsynets referanse 13/04055-26.} Vedtakene sikret således at luftfartøyene var overført til norsk tilsynsmyndighet i leieperioden, slik at man unngikk et fragmentert tilsynsansvar. EU-lovgivers formål med å gi medlemsstatene handlingsrom etter lufttransportforordningen artikkel 12 nr. 1 var med andre ord uansett ivaretatt.

Undersøkelsen gir følgelig holdepunkter for at lufttransportforordningen ikke har fått tilstrekkelig gjennomslag i forvaltningspraksis vedrørende innleie uten besetning.