MarIus

5.2 Eierskapstilfeller

Kildene gir sprikende indikasjoner på om myndighetene har praktisert kravet om registrering i Norge for luftfartøy som norske luftfartsselskap selv eier. Lufttransportforskriften § 8 gjelder bare innleie, og taler isolert sett for at myndighetene ikke har hjemmel til å stille et tilsvarende krav ved eierskap.

Visse uttalelser fra myndighetene taler imidlertid for at krav likevel er stilt.^{(1) Korrespondanse mellom Luftfartstilsynet og Samferdselsdepartementet kan tyde på at vilkårene for unntak fra registreringskravet anvendes analogisk for eierskapstilfellene. Luftfartstilsynet uttalte i 2014 at det «tidligere [har] vært spekulert om det må skilles mellom innleid og egeneid luftfartøy i tilknytning til § 8. Ut fra Luftfartstilsynets ståsted er det ikke grunnlag for å skille mellom dette når det gjelder nasjonalitetskravet» (uthevet her), se Luftfartstilsynet 2014, referanse 13/00907-17, s. 1. I et endringsforslag var § 8 «justert slik at det klart fremgår at kravet om norsk registrering av luftfartøy er knyttet til bruken av fartøyet, og ikke til hvorvidt selskapet leier fartøyet eller eier det selv, slik bestemmelsen i dag kan oppfattes» (uthevet her), se Luftfartstilsynet, Utkast – forslag om endring av forskrift 8. august 2011 nr. 833 om lufttransporttjenester i EØS (BSL A 2-1), brev til Samferdselsdepartementet av 14. februar 2014, referanse 201300907-6/310/LMR, s. 2. Se nærmere i punkt 4.4 om problemstillingen.} I 2012 utredet Arbeidsdepartementet en oppmykning av reglene om oppholdstillatelse for arbeidsforhold i utlendingsforskriften til fordel for besetning om bord i norskregistrerte luftfartøy i internasjonal trafikk.^{(2) Se forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften) § 1-1 første ledd bokstav h, slik bestemmelsen lød før ikrafttredelse av forskrift 17. juni 2016 nr. 712 om endring i utlendingsforskriften (luftfart) del I (se § 1-1 nytt syvende ledd), jf. utlendingsforskriften § 1-1 åttende ledd etter dagens rettstilstand.} I et brev til Arbeidsdepartementet forklarte Luftfartstilsynet at kravet om registrering i Norge etter § 8 «tilsynelatende» bare er knyttet «til innleie av luftfartøy og ikke til en situasjon der flyselskapet eier fartøyet selv».^{(3) Luftfartstilsynet, Høring om eventuell endring i utlendingsforskriften – oppholdstillatelse internasjonal luftfart – Luftfartstilsynets uttalelse, brev til Arbeidsdepartementet av 7. desember 2012, referanse 201208363-3/008/NBV, s. 1. Høringen skjedde etter henvendelse fra Norwegian om utlendingslovens krav til oppholdstillatelse for utenlandske arbeidstakere på norskregistrert fly i internasjonal trafikk.} Luftfartstilsynet uttalte videre at dette «beror på en inkurie».^{(4) Ibid.} Med henvisning til lufttransportforordningen artikkel 12 nr. 1 konkluderte Luftfartstilsynet med at det ikke skilles mellom eie og innleie.

Hva gjelder fraværet av sondring mellom eie og innleie uten besetning, er Luftfartstilsynets tolkning av forordningen i samsvar med funnene ovenfor (punkt 3.3), men bare dersom artikkel 83bis-avtalene tenkes vekk. Som vist er overføring av tilsynsansvar påkrevd i relasjonen mellom Norge og Irland. Dette taler for at det må sondres mellom eierskap og innleie uten besetning av luftfartøy registrert i Irland, om enn motsatt av sondringen som kommer til uttrykk i lufttransportforskriften § 8. Videre er Luftfartstilsynets uttalelse vanskelig å forene med at forordningen ikke åpnet for krav om registrering i Norge ved innleie av luftfartøy med besetning.

Luftfartstilsynet uttalte videre at man «så snart som mulig» vil foreslå en endring av lufttransportforskriften slik at det «kommer klarere fram at kravet om norsk registrering gjelder alle luftfartøy som brukes av norsk flyselskap» (uthevet her).^{(5) Ibid.} Et endringsforslag ble framsatt av Luftfartstilsynet to år senere, men det har ikke ledet til endringer.^{(6) Luftfartstilsynet, Utkast – forslag om endring av forskrift 8. august 2011 nr. 833 om lufttransporttjenester i EØS (BSL A 2-1), brev til Samferdselsdepartementet av 14. februar 2014, referanse 201300907-6/310/LMR.}

Kildene så langt tyder på at kravet om registrering i Norge ble anvendt både for eierskap og innleie, og at forskriftsarbeidet bare skulle tydeliggjøre praksis. Annen korrespondanse tyder imidlertid på at forskriften ble anvendt etter sin ordlyd – eller i det minste at myndighetene åpnet for å anvende forskriften etter ordlyden dersom et flyselskap skulle komme til å insistere på det. I forbindelse med utredningen av utlendingsforskriften skrev Samferdselsdepartementet at norsk luftfartslovgivning «strengt tatt ikke [er] til hinder for at Norwegian kan registrere fly i et annet land, f eks Sverige, og fremdeles ha sin lisens i Norge» (uthevet her).^{(7) Samferdselsdepartementet, Internasjonal flytrafikk, brev til Arbeidsdepartementet av 23. april 2012, referanse 12/697, s. 1.} Hva som menes med «strengt tatt», framkommer ikke av brevet.

Et notat fra Luftfartstilsynet som lå til grunn for uttalelsen, kaster lys over den.^{(8) Luftfartstilsynet, Registrering av luftfartøy på utenlandsk register, e-post til Samferdselsdepartementet av 19. april 2012 klokken 15.44, Samferdselsdepartementets saksnr. 2012/697, dok. nr. 2.} Om bestemmelsen i den forrige lisensforskriften, som svarer til lufttransport­forskriften § 8, skrev Luftfartstilsynet at den «så langt vi kjenner til helt fra vedtakelse av forskriften [ble] praktisert slik at kravet om nasjonalitet i luftfarts­loven § 2-2 fremdeles ble lagt til grunn for fartøy som norske operatører benyttet».^{(9) Ibid.} Med henvisning til den klare ordlyden i lufttransport­forskriften § 8 ville imidlertid Norwegian ifølge Luftfartstilsynet «med styrke kunne hevde at de fritt kan registrere fartøyene på svensk register, forutsatt at de selv eier luftfartøyene».^{(10) Ibid.} Derfor mente Luftfartstilsynet at man vil «måtte godta at Norwegian registrerer de fartøy de selv eier på for eksempel svensk register».^{(11) Ibid.}

Luftfartstilsynet drøftet ikke forordningens bestemmelse på grunnlag av EØS-rettslig tolkningsmetode, der ikke bare ordlyden, men også formål, kontekst og lovgivningshistorikk må tas i betraktning.^{(12) Forenede saker C-611/22 P og C-625/22 [SK], Illumina og Grail mot Kommisjonen (avsnitt 116), og sak E-10/23, X mot Finanzmarktaufsicht [2024] (avsnitt 52).} Videre ble betydningen av bestemmelsene om ikke-diskriminering og fri bevegelighet i EØS-avtalens hoveddel ikke berørt i notatet. Dette kan ha ledet til at norske myndigheter har åpnet for å sondre mellom innleie uten besetning på den ene siden, og eierskap og innleie med besetning på den andre. Sondringene er vanskelig å forene med forordningens regulering og formålene som forordningen og EØS-avtalens hoveddel skal ivareta. Samtidig savnes en sondring mellom luftfartøy som er omfattet av en artikkel 83bis-avtale, og fartøy som ikke er det, i tilfeller av innleie uten besetning.