2.3 Domstolskontrollen med nasjonale myndigheters anvendelse av føre-var-prinsippet
Dyrehelseforordningen gir ikke direkte uttrykk for hvilket skjønnsrom EØS-statene har ved anvendelsen av føre-var-prinsippet. Samtidig angir forordningens fortale punkt 146 at forordningen sikter på å gi medlemsstatene en fleksibilitet. Dette gjenspeiles i forordningen artikkel 269 nr. 1, noe EFTA-domstolen påpeker i Nordsjø Fjordbruk. (1) Se avsnitt 44. Forordningens system indikerer at EØS-statene har et skjønnsrom. Det er likevel ikke klart etter forordningen hvor vidt skjønnsrommet er.
EU-domstolen har tatt stilling til skjønnsrommet ved anvendelsen av føre-var-prinsippet i forbindelse med beskyttelse av folkehelsen. Dette kan være veiledende for hvordan skjønnsrommet er i saker for dyrehelse, og derfor også domstolskontrollen.
I sak C-333/08 var spørsmålet om Frankrike hadde oppfylt sine EU-rettslige forpliktelser etter TEUV artikkel 34. Frankrike krevde forhåndsgodkjenning for matvarer laget med tekniske hjelpestoffer fra andre EU-land, selv om de var lovlig produsert og solgt der. Et spørsmål var om kravet om forhåndsgodkjenning var proporsjonalt.
Frankrike innførte forhåndsgodkjenningen som et krav for å beskytte folkehelsen. Kommisjonen mente at de tekniske stoffene ikke utgjorde en fare for folkehelsen slik tilsettingsstoffer eller vitaminer kunne gjøre. EU-domstolen uttalte at når det er vitenskapelig usikkerhet på et område, er det opp til medlemsstatene å bestemme hvilket nivå av beskyttelse av folkehelsen de ønsker å oppnå. Dette skjønnet blir ansett særlig vidt for beskyttelse av folkehelsen, forutsatt at det er knyttet vitenskapelig usikkerhet til det nåværende forskningsbilde. Domstolen foretar likevel en kontroll av om føre-var-prinsippet er korrekt anvendt og om tiltakene er i tråd med proporsjonalitetsprinsippet.(2) Se avsnitt 90 og 92. Det er altså krav til anvendelsen av føre-var-prinsippet som kan overprøves.
Også i sak C-128/22 påpeker EU-domstolen at medlemsstatene har et vidt skjønnsrom ved fastsettelsen av hvilket nivå av beskyttelse av folkehelsen som ønskes oppnådd. Et belgisk reiseselskap saksøkte Belgia for erstatning for økonomiske tap selskapet angivelig ble påført på grunn av nasjonale tiltak som begrenset bevegelsesfriheten. Myndighetene innførte tiltakene som følge av Covid-19 pandemien for å beskytte folkehelsen. Til tross for skjønnsrommet, uttaler EU-domstolen at det er noen krav som må være oppfylt for en riktig anvendelse av føre-var-prinsippet. Det inkluderer blant annet om myndighetene har vurdert om tiltakene er hensiktsmessige, nødvendige og proporsjonale.(3) Se avsnitt 80. Slike vurderinger er gjenstand for domstolsprøving.(4) Se avsnitt 81.
At overprøvingen er begrenset, kommer videre til uttrykk i sak C-236/01. EU-domstolen understreker at føre-var-prinsippet kan innebære at medlemsstatene må foreta komplekse vurderinger. Den rettslige kontrollen må da begrenses til å undersøke om det foreligger åpenbare feilvurderinger, maktmisbruk eller om myndighetene har overskredet grensene for sitt skjønn, jf. avsnitt 135.(5) Se nærmere om saken i delkapittel 2.1.
Sakene illustrerer at medlemsstatene har et vidt skjønnsrom ved beskyttelsen av folkehelsen, enten for sykdommer eller gjennom for eksempel matvarer, til å bestemme ønsket nivå av vern og hvilke midler som skal iverksettes for å oppnå det ønskede vernet. Å sikre bedre dyrehelse er et mål i EU-retten, noe som fremgår av dyrehelseforordningens artikkel 1 og fortale. I denne sammenheng kan det også vises til dyrevelferdsloven § 3 som angir at dyr «har egenverdi» og skal «beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Det kan derfor argumenteres for at samme skjønnsrom bør gjelde for vern av dyrehelsen.
Dessuten kan det være en sammenheng mellom folke- og dyrehelsen, noe som kan tale for at samme skjønnsrom må gjelde. Helsen til dyr som brukes i matproduksjon kan få betydning for produksjonen av matvarer. Dette kan igjen påvirke folkehelsen både direkte og indirekte. Dyrehelseforordningen viser også til matlovforordningen, hvilket kan gi støtte for et slikt argument.
At det må gjelde et vidt skjønnsrom for beskyttelse av dyrehelsen, kan videre underbygges av at medlemsstatene ofte nyter et vidt skjønn i landbrukspolitikk med hensyn til målene som settes. Dette kommer til uttrykk i sak T-257/07, hvor EU-domstolen er inne på overprøving av anvendelsen av føre-var-prinsippet, med henvisning til sak T-13/99.(6) Se avsnitt 84. Saken er et ugyldighetssøksmål og gjaldt overprøving av forordning 746/2008/EF. Selv om det er et ugyldighetssøksmål, gjør poenget om at medlemsstatene har et vidt skjønn i landbrukspolitikk seg fortsatt gjeldende. Her var det også tale om dyrehelsen til dyr i matproduksjon. Ved slike politiske spørsmål er også norske domstoler mer tilbakeholdne i domstolskontrollen.(7) Se bl.a. HR-2022-718-A avsnitt 78.
Etter dette synes domstolene å være tilbakeholdne med å overprøve risikovurderingen, særlig innholdet i de faglige vurderingene, og nivået for ønsket vern av dyre- eller folkehelsen. Likevel foretar domstolen en kontroll av om risikovurderingene er foretatt på en prosessuelt riktig måte, herunder om føre-var-prinsippet er korrekt anvendt. Dette illustrerer at myndighetene ikke står helt fritt, til tross for at myndighetene må anses å ha et vidt skjønnsrommet ved anvendelsen av føre-var-prinsippet. Det skal derfor i det følgende undersøkes hvilke rettslige begrensninger som gjelder ved anvendelsen av føre-var-prinsippet på dyrehelseområdet.