MarIus

4.2.1 Identifisering og beskrivelse av faren ved flytting av fisk

Det første trinnet innebærer en identifisering og beskrivelse av faren. Ved flytting av fisk er det spredningen av patogene organismer som utgjør en fare for dyrehelsen. Dette kommer også til uttrykk i WOAHs manual om biosikkerhet i akvakulturanlegg. Ifølge manualen er poenget med identifiseringen av faren å avgjøre «hvilke patogene organismer som skal være gjenstand for risikovurderingen».^{(1) Se paragraf 4.1.8.}

I henhold til dyrehelseforordningen vil spesielt listeførte sykdommer utgjøre en alvorlig fare for dyrehelsen. For eksempel er infeksiøs lakseanemi en alvorlig listeført fiskesykdom som angriper blodårene til laksen og medfører alvorlige blødninger i laksens indre organer.^{(2) Se Veterinærinstituttet (2025).} Sykdommen kommer hovedsakelig i to former. En er sykdomsfremkallende – HPR deletert virus (HPR-del). Den andre varianten gir ikke ILA-sykdom, men kan muteres og skape sykdomsfremkallende stammer (HPR0). Bare HPR-del er listeført.^{(3) Se Kategoriseringsforordningens vedlegg.}

Også pankreassykdom (PD) er en alvorlig sykdom for norsk oppdrett.^{(4) Se Mattilsynet (2024) om listeføring.} Den er ikke listeført etter dyrehelseforordningen, men er listeført som kategori-F i Norge og bekjempes derfor etter norsk regelverk.^{(5) Se dyrehelseforskriften § 6.} Det kan altså være tale om alvorlige fiskesykdommer.

Når det gjelder beskrivelsen av faren, som danner utgangspunktet for risikovurderingen, viser WOAHs manual paragraf 4.1.8 til relevante vurderingsmomenter. Disse inkluderer i) hyppigheten av forekomsten; ii) de biologiske egenskapene; iii) sannsynligheten for oppdagelse ved forekomst og iv) mulige smitteveier. Redegjørelsen av faren kan bidra til å estimere og beskrive de potensielle konsekvensene av at de aktuelle patogene organismene sprer seg, men krever faglig kunnskap.

I spørsmålet om flytting av fisk kan særlig mulige smitteveier bidra til vurderingen av sannsynligheten for smitteutbrudd og konsekvensene av flytting. Smitte kan skje både vertikalt og horisontalt. Vertikal smitte innebærer at smitte skjer fra forelderfisk til avkom.^{(6) Se Vitenskapskomiteen for mat og miljø (2011).} Horisontal smitte innebærer at smitte kan skje via vannmasse. Smittespredning kan da skje mellom fisk i merder og lokaliteter og gjennom bruk av samme utstyr. Flytting av fisk er derfor en stor risikofaktor for spredning av fiskesykdommer, særlig der sykdommer kan smitte horisontalt. Både ILA i formen HPR-del og PD kan smitte horisontalt.

4.2.2 Risikovurderingen ved flytting av fisk

Når det gjelder vurderingen av sannsynligheten for smittespredning, er det ved flytting av fisk en rekke faktorer som spiller inn. For eksempel avhenger sannsynligheten for smittespredning av om fisken som flyttes er frisk eller syk. EFTA-domstolen viser i Nordsjø Fjordbruk at det kan settes begrensninger for flytting av fisk selv om det ikke foreligger en konkret mistanke om sykdom eller et påvist utbrudd. Dette fordi sykdommer kan ligge latent.^{(7) Se avsnitt 43.} Det må altså foretas en vurdering av sannsynligheten for at fisken som skal flyttes er syk og en vurdering av sannsynligheten for at smittespredning vil skje dersom fisken er syk.

Sannsynligheten for at fisken som skal flyttes er syk, samt sannsynligheten for smitteutbrudd, kan avhenge av fiskens helse. Om fisken er svak eller sterk kan for eksempel få betydning for risikoen for smitte. På samme måte som for mennesker er noen fisk mer mottakelig for smitte enn andre.^{(8) Se Bjørklund m.fl. (2025) side 102.} Både miljøforholdene og fiskens helsestatus kan altså påvirke smittefaren. Det illustrerer at risikoen for smitte kan variere betraktelig. Desto viktigere kan det være at risikovurderingene er konkrete for det enkelte tilfelle.

Også miljøforholdene kan variere fra den enkelte lokalitet til den andre. Dette kan igjen få betydning for smittefaren. Det kan være forskjeller i hvordan akvakulturvirksomheten driftes, den geografiske plasseringen og det omkringliggende miljøet. Hvordan akvakulturvirksomheten driftes handler blant annet om hvilket anlegg som benyttes i produksjonen. Smittefaren kan derfor variere etter typen anlegg fisken skal flyttes fra og hvilket anlegg fisken skal flyttes til. Ulike typer oppdrettsanlegg inkluderer åpne merder i sjø og semi- eller lukkede anlegg. Smittefaren kan som regel anses lavere ved semi- eller lukkede anlegg, da disse ofte er bedre skjermet for smitte enn åpne merder.

Hva gjelder den geografiske plasseringen, kan både strømforhold, vanngjennomstrømning, vannkvalitet, avstander til vassdrag og avstander til andre lokaliteter virke inn på miljøforholdene.^{(9) Se Bendiksen og Mellbye (2024) Kommentar til § 10.}

Det er altså en rekke forhold som kan få betydning ved vurderingen av sannsynligheten for smittespredning. Dette gjør at Mattilsynet ved sin skjønnsutøvelse må foreta en nokså bred og kompleks vurdering av smittefaren.

Videre må konsekvensene av et potensielt smitteutbrudd vurderes. Denne vurderingen kan blant annet bero på hvilken sykdom det er, hvor mange anlegg som er i nærheten av anlegget fisken skal flyttes til og tettheten i de ulike anleggene. Disse forholdene kan få betydning for alvorligheten og omfanget av et smitteutbrudd. Jo flere tonn fisk som er i nærheten, desto større omfang kan bli smittet.

I lys av denne risikovurderingen, må Mattilsynet vurdere om flytting av fisk i det konkrete tilfelle overstiger terskelen for hva som utgjør et akseptabelt risikonivå.

4.2.3 Risikohåndteringen ved flytting av fisk

Dersom Mattilsynet mener at risikoen som foreligger overstiger det risikonivået som er akseptabelt for samfunnet, må det vurderes om og i så fall hvilke tiltak som skal iverksettes for å håndtere risikoen. I denne sammenheng er det flytting av fisk som utgjør aktiviteten som kan medføre negative innvirkninger gjennom smittespredning. Begrensninger i flytting av fisk kan derfor være aktuelle tiltak enten ved at det stilles vilkår til flyttingen eller at flyttingen nektes.

Som EU-retten viser har Mattilsynet et skjønn i hvilke tiltak som skal iverksettes. Dette samsvarer med «kan»-skjønnet i akvakulturdriftsforskriften § 40 sjette ledd. Til tross for et vidt skjønnsrom, viser EU-retten at Mattilsynet ikke kan basere seg på null risiko. Patogene organismer finnes i sjøen. Derfor er det alltid er en risiko for at smitte kan forekomme. Begrensninger i flytting av fisk basert på null risiko og generelle risikoer som er umulig å påvise at ikke eksisterer, vil derfor vanskelig kunne anses proporsjonale.

Ved den konkrete vurderingen av de motstridende interessene må det klargjøres hva som er formålet med flyttingen av fisken. Det kan være flere grunner til å flytte fisk. For eksempel kan flytting begrunnes i virksomhetens økonomiske hensyn og samfunnsøkonomiske hensyn, ved at virksomheten ønsker å utnytte den maksimale tillatte biomassen.^{(10) Slik tilfellet var i Nordsjø Fjordbruk, se delkapittel 4.3.3.} Flytting kan også begrunnes i dårlige miljøforhold i sjøbunnen, som kan gjøre det nødvendig å fjerne fisk fra området, eller fiskens helse.

Et tredje eksempel på hvorfor fisk flyttes, er driftsplaner hvor det legges opp til en delt produksjonssyklus og flytting av postsmolt fra en postsmolt avdeling til en annen lokalitet. Da vokser ofte fisken til en viss størrelse før den flyttes.^{(11) Postsmolt forstås her som laks som er fysiologisk tilpasset til å tåle saltvann.} I noen sammenhenger kan flytting av postsmolt skje fordi en annen lokalitet har bedre miljø- eller vekstforhold. I andre sammenhenger kan det være flytting fra lukkede anlegg til åpne merder i sjø.^{(12) Lukkede anlegg forstås som akvakulturanlegg avhengig av vanninntak og avløp, hvor inntaket av ubehandlet sjøvann skjer fra større dyp enn det som er vanlig dybde på åpne merder, se akvakulturdriftsforskriften § 4 nr. 17 og definisjonen til Mattilsynet i veilederen omtalt i delkapittel 4.3.2.} Det kan skyldes at det aktuelle lukkede anlegget har mindre kapasitet enn åpne merder i sjø. Det kan også være fordi aktørene ønsker at flere fisk fra ulike utsett skal ha deler av produksjonssyklusen i lukkede merder.

Formålet med flyttingen kan få betydning for hvilke tiltak som i den konkrete situasjonen vil være proporsjonale. Der det er større risiko for fiskens helse å ikke flytte, kan det være større grunn til å tilstrebe andre løsninger enn å nekte flytting av fisk. Det samme kan gjelde ved flytting fra lukkede anlegg. Her reduseres tiden fisken har i åpne merder i sjøen. Dette ved at teknologien begrenser tilgangen til åpen sjø som strømmer gjennom anlegget, og derfor også lus, patogen, maneter og alger. Smitterisikoen er da ofte lavere, slik at det kan være mindre forholdsmessig å nekte flytting i slike tilfeller.

Dette viser behovet for en konkret vurdering av de hensynene som gjør seg gjeldende på begge sider. Dersom det for eksempel opereres med en svært restriktiv tilnærming for flytting, kan insentivet til å drive virksomheten med nye teknologiske løsninger som hjelper mot andre utfordringer – slik som bekjempelse av lakselus – bli mindre.