1.2 Baltic Cable-saken – opptakt og et springbrett til diskusjon
Problemstillingen om hvem som er «reder» i en oppsplittet rederivirksomhet kom nylig på spissen i sak NJA 2023 s. 830 Baltic Cable fra Högsta domstolen i Sverige.(1) Inntatt i ND 2023. 20 Baltic Cable. Henvisninger i avhandlingen foretas til den opprinnelige publiseringen i NJA 2023 s. 830. Dommen gjaldt en skade på en undervannskabel forårsaket av at et skip kastet anker, og tapet som oppstod som følge av skaden.(2) Rederansvar for skader på undervannskabler er for øvrig et aktuelt tema, se Wetterstein (2024). Det sentrale spørsmålet var hvilken person eller hvilket selskap som var reder etter reglene i 7 kapittel 1 § sjölagen (1994:1009), som tilsvarer den norske sjøloven § 151.
Baltic Cable er et ferskt eksempel på at rederbegrepet kan by på utfordringer i en oppsplittet rederivirksomhet. Dommen er dermed et uttrykk for at problemstillingen har aktualitet, men det er samtidig få eksempler på at ansvarssubjektet har blitt satt på spissen i rettspraksis.(3) Årsaker til lite praksis om ansvarssubjektet berøres i kapittel 4.3.5. På denne bakgrunn er Baltic Cable en viktig dom og illustrasjonskilde i denne avhandlingen. Dommen inneholder både prinsipielle uttalelser om rederen som ansvarssubjekt, og anvisninger på fremgangsmåten for å identifisere ansvarssubjektet. Innledningsvis vil jeg gi en kortfattet presentasjon av saken, før jeg kommer tilbake til hvordan dommen vil bli brukt i avhandlingen.
Bakgrunnen for saken var at det svenske aksjeselskapet Baltic Cable oppdaget et elektrisk isolasjonssammenbrudd i en undervannskabel mellom Trelleborg i Sverige og Lübeck i Tyskland. Sammenbruddet medførte at kraftoverføringen i kabelen opphørte, slik at aksjeselskapet Baltic Cable ble påført tap. Årsaken til sammenbruddet var at skipet MS Delfborg hadde ankret og truffet kabelen.
For Högsta domstolen var det enighet om tapets størrelse og at vilkårene for rederansvar var til stede. To spørsmål stod til behandling i Högsta domstolen. Det første spørsmålet var hvorvidt feilen eller forsømmelsen kvalifiserte til grov uaktsomhet, og det andre spørsmålet var hvem som var reder og ansvarlig for tapet. Bakgrunnen for det første spørsmålet er at grov uaktsomhet medfører bortfall av rederens rett til ansvarsbegrensning.(4) Sjøloven § 174 i norsk rett. Ettersom grov uaktsomhet faller utenfor avhandlingens tema går jeg ikke nærmere inn på diskusjonen om dette spørsmålet i dommen. Det prinsipielle spørsmålet var hvilken person eller hvilket selskap som var reder i en oppsplittet virksomhet. Spørsmålet hadde stor betydning ettersom erstatningskravet mot én av aktørene var foreldet.(5) Foreldelsesspørsmålet ble ikke kommentert av Högsta domstolen, men det følger av Malmö tingsrätts behandling i T 2440-12 s. 43.
Ved fastleggelsen av innholdet i rederbegrepet tok Högsta domstolen utgangspunkt i tradisjonelle uttalelser om hva det innebærer å være reder, blant annet med henvisninger til Brækhus’ beskrivelse:
«Med redare avses normalt den person, fysisk eller juridisk, som startar verksamhet med ett visst fartyg, leder verksamheten och bär den ekonomiska risken. Det är alltså fråga om att utrusta och driva näring med ett bestämt fartyg.»(6)Baltic Cable avs. 16.
Videre viser Högsta domstolen til at skipets utrustning og drift i utgangspunktet påhviler skipets eier.(7)Baltic Cable avs. 18. Det er altså eieren som i første omgang kan utruste og drive næring med skipet. Samtidig behøver ikke virksomheten å være organisert på denne måten. Eieren vil som regel inngå ulike former for avtaler som helt eller delvis overlater skipets utrustning, drift og inntjening til andre. Som Högsta domstolen fremhever i dommen: «Beslutsfunktionerna i modern sjöfart är alltså många gånger uppdelade på ett flertal aktörer.»(8)Baltic Cable avs. 20. Med hensyn til oppsplittingen av funksjoner i moderne sjøfart, legger Högsta domstolen til grunn at det må foretas en helhetsvurdering av hvem som har flertallet av de typiske rederfunksjonene.(9)Baltic Cable avs. 21.
I den konkrete vurderingen tok Högsta domstolen først stilling til hvem som var skipets eier. Högsta domstolen konkluderte med at en fysisk person, benevnt SS, var skipets eier.(10)Baltic Cable avs. 37–38. SS var også skipets registrerte eier. Med SS som eier av skipet vurderte Högsta domstolen hvorvidt en av de andre aktørene hadde flertallet av de typiske rederfunksjonene. I tillegg til SS som eier, bestod aktørbildet av CV. m.s. Delfborg (CV Delfborg), Wagenborg Shipping B.V. (Wagenborg) og Rederij. s. Smith B.V. (Rederij Smith). Eierstrukturen kan illustreres på følgende måte:
I dette aktørbildet gikk Högsta domstolen gjennom de ulike aktørene og vurderte hvem som hadde flertallet av de typiske rederfunksjonene. I korte trekk sørget Wagenborg for inngåelse av fraktavtaler, forsyningstjeneste og forsikring, men Högsta domstolen mente at selskapet opptrådte som en agent eller fartøysforvalter for SS. Samlet sett utgjorde ikke Wagenborgs oppgaver typiske rederfunksjoner.(11)Baltic Cable avs. 39. Skipets inntjening og de løpende driftskostnadene i virksomheten gikk gjennom selskapet CV Delfborg. Dette selskapet var imidlertid ikke involvert i driften av skipet og fikk betegnelsen «ekonomiskt nav».(12)Baltic Cable avs. 40. Den viktigste vurderingen i saken var hvorvidt selskapet Rederij Smith hadde flertallet av de typiske rederfunksjonene, fordi kravet var foreldet mot dette selskapet.
De andre aktørene i rederivirksomheten argumenterte for at Rederij Smith var reder, fordi selskapet var arbeidsgiver for kapteinen, førstestyrmannen og maskinsjefen, i tillegg til at selskapet var driftsansvarlig selskap. Högsta domstolen kom imidlertid til at disse forholdene ikke kunne anses bevist i saken.(13)Baltic Cable avs. 41 og 43. Rederij Smith var heller ikke inntatt i skipets kaskoforsikringsavtale, som Högsta domstolen mente man kunne forvente om selskapet var reder.(14)Baltic Cable avs. 42. Resultatet etter helhetsvurderingen ble dermed at eieren (SS) hadde flertallet av de typiske rederfunksjonene og var reder.(15)Baltic Cable avs. 46.
Selv om Baltic Cable ikke nødvendigvis er representativ for hvordan rederivirksomhet generelt organiseres, gir dommen en illustrasjon på oppsplitting av virksomheten. Videre har jeg ansett det som hensiktsmessig med en innledende presentasjon av saken, fordi jeg vil henvise til Baltic Cable løpende i avhandlingen og i visse sammenhenger kommer jeg til å foreta detaljanalyser av dommen som et springbrett til nærmere drøftelse.(16) Kapittel 2.5 og 4.6. I disse sammenhengene vil jeg minne om relevant faktum og Högsta domstolens vurdering.
Baltic Cable kan oppfattes som en spesiell dom, fordi den etterlater et inntrykk av at ansvarssubjektet beror på nokså inngående vurderinger av hvordan rederivirksomheter er strukturert og hvordan ulike funksjoner er fordelt mellom flere aktører. Det kan riktignok være nødvendig å analysere en rederivirksomhet i detalj for å identifisere rederen. Samtidig er det en sentral hypotese i denne avhandlingen at Baltic Cable, inkludert fremgangsmåten i saken, ikke nødvendigvis bør være styrende for hvordan vi skal gå frem for å identifisere rederen i alle tilfeller der det har oppstått et rederansvar. I normaltilfellene vil ansvarssubjektet i større grad være klart enn det som var tilfellet i Baltic Cable. Videre kan tvilstilfeller om hvem som er reder også løses ved bruk av definerte rettslige vurderingskriterier, og jeg vil allerede her introdusere at begrepet «operativ ledelse» blir et viktig begrep senere i avhandlingen.(17) Operativ ledelse er gjenstand for analyse i kapittel 4.