1.4 Metode og rettskilder
Avhandlingens tema – rederansvarets ansvarssubjekt – søkes besvart gjennom rettsdogmatisk metode.(1) For en nærmere beskrivelse av rettsdogmatisk metode, se for eksempel Graver (2008). Til tross for at avhandlingen i utgangspunktet er en fremstilling av gjeldende rederbegrep i sjøloven § 151, redegjør jeg for enkelte rettspolitiske spørsmål i siste del av avhandlingen. I denne sammenheng forlater jeg i all hovedsak gjeldende rederbegrep og ser hen til andre regler i sjøretten og regler fra andre rettsområder for å illustrere andre måter hvorpå et ansvarssubjekt kan utformes.(2) Med forbehold om at kapittel 5.3.2 omtaler rederbegrepet i sjøloven § 151.
Når det gjelder rettskildebildet finner jeg grunn til å fremheve Nordens langvarige lovsamarbeid på sjørettens område.(3) Se Platou (1900) s. 13–15 og Selvig (2013) s. 14 flg. Samarbeidet skriver seg fra et skandinavisk lovsamarbeid på 1880-tallet. Samarbeidet ledet til at de skandinaviske land for alle praktiske formål fikk likelydende sjølover.(4) Ot.prp. nr. 23 (1937). De andre nordiske landene ble senere en del av samarbeidet og den siste omfattende revisjonen fant sted i forbindelse med vedtakelsen av sjøloven av 1994.(5) NOU 1993: 36 og Ot.prp. nr. 55 (1993–1994). Samarbeidet innebærer fortsatt at de nordiske sjølover i all hovedsak er sammenfallende, inkludert utformingen av rederansvaret med rederen som ansvarssubjekt.(6) Se for eksempel den svenske sjölagen 7. kapittel 1 §, den danske søloven § 151 stk. 1, og den finske sjölag 7. kapittel § 1. Lovsamarbeidet medfører at det er langvarig tradisjon for å se hen til andre nordiske rettskilder. Selv om utenlandske rettskilder ikke legger autorative føringer for norsk rett, kan utenlandske rettskilder ha argumentasjons- og illustrasjonsverdi. Dessuten kan rettsenhet være et relevant hensyn i vurderingen, noe som i særlig grad slår til på dette rettsfeltet. Til tross for en nordisk samling av rettskilder, presiserer jeg at hovedvekten er lagt på de norske rettskildene, men slik at Baltic Cable har en sentral plass i deler av avhandlingen.
Til temaet hører visse rettskildemessige utfordringer. Den første utfordringen knytter seg til forarbeider og rettspraksis. Sjølovens forarbeider gir ingen veiledning for ansvarssubjektet i en oppsplittet rederivirksomhet. Videre foreligger det få dommer som problematiserer rederansvarets ansvarssubjekt, særlig i dagens oppsplittede rederivirksomhet. Baltic Cable-saken er det klareste eksempelet på at en domstol drøfter rederbegrepet i en oppsplittet rederivirksomhet. Fordi det finnes få avgjørelser hvor avhandlingens spørsmål problematiseres direkte, vil jeg også benytte avgjørelser hvor spørsmålet om ansvarssubjektet ikke nødvendigvis var sakens springende punkt, men hvor sider ved dommene likevel kan illustrere tenkning rundt ansvarssubjektet.
Den andre utfordringen i rettskildebildet knytter seg til litteratur om ansvarssubjektet i sjøloven § 151. Til tross for at det foreligger en samling av nordisk sjørettslitteratur, inngår rederansvarets ansvarssubjekt som en begrenset del av fremstillingene. Videre er store deler av juridisk teori skrevet i en annen virkelighet enn dagens oppsplittede rederivirksomhet. Det innebærer at deler av teorien må leses med forbehold om at virkeligheten den gang var en annen. Men det utelukker ikke at tidligere analyser står seg i dagens virkelighet og at rettstilstanden er den samme.
Avhandlingens sentrale metodiske utfordring er at rederbegrepet i sjøloven § 151 er faktisk og rettslig sammensatt. For det første kan den faktiske organiseringen av rederivirksomheten være nokså komplisert og uoversiktlig. Som nevnt i kapittel 1.1 skal denne avhandlingen ikke behandle utviklingstrekk i rederiorganiseringen i generell form. Samtidig er den delen som knytter seg til oppsplitting av virksomheten et viktig premiss i avhandlingen. I denne sammenheng må jeg begrense fremstillingen til hovedtrekk. Jeg har brukt forarbeider, rettspraksis og litteratur som kilder for å etablere hovedtrekk i den faktiske organiseringen. Selv om beskrivelsene ikke nødvendigvis behandler organiseringen i relasjon til spørsmålet om hvem som er reder, vil beskrivelsene danne et grunnlag for å drøfte ansvarssubjektet. I tillegg er beskrivelser av virksomhetsorganisering innhentet i dialog og fysiske møter med rederier og forsikringsgivere. I stedet for én samlet gjennomgang av utviklingstrekk og organiseringen av rederivirksomhet, har jeg valgt å belyse organiseringen av virksomheten løpende der beskrivelsene er relevante for fremstillingen.
For å belyse rederen som ansvarssubjekt er det nødvendig å se nærmere på annet sjørettslig regelverk enn kun sjøloven § 151.(7) Sjøretten omfatter i alminnelighet de rettsregler som kommer til anvendelse i sjøfartsforhold, jf. Falkanger og Bull (2016) s. 1. Rederivirksomheten vil for eksempel bestå av ulike sjørettslige avtaler som kan medføre at virksomheten helt eller delvis blir oppsplittet. Videre skal avhandlingen blant annet belyse sammenhenger mellom rederbegrepet i sjøloven § 151 og rederibegrepet i skipssikkerhetsloven, som igjen er illustrerende for oppsplittingen av virksomheten. Jeg vil også trekke inn andre temaer slik som forsikringsforhold, fordi ansvarsforsikringen skal dekke et ansvar etter sjøloven § 151. På denne måten inngår annet sjørettslig regelverk i avhandlingens tema.