5.5 Oppsummering
Springbrettet til kapittel 5 var observasjonen om at dagens fleksible rederbegrep åpner for at de faktiske forholdene i rederivirksomheten kan gjøre ansvarssubjektet uklart i sjøloven § 151. Med denne observasjonen som et bakteppe har kapittel 5.2 vist at tvilen om hvem som er reder kan unngås gjennom et rent eieransvar, som blant annet er tilfellet i en rekke konvensjonsbaserte regler. Med utgangspunkt i den registrerte eieren som ansvarssubjekt er det vanskelig å se for seg at det kan oppstå årelange rettsprosesser om hvem som er ansvarlig overfor skadelidte. Tilsvarende forutsigbarhet med hensyn til ansvarssubjektet kan oppnås gjennom et solidaransvar mellom eier og en leietaker, som vist i kapittel 5.3. I denne sammenheng vil skadelidte i utgangspunktet ha to klare ansvarssubjekter.(1) Med forbehold om at leieavtaler ikke er allment tilgjengelige for skadelidte i sjøfarten. Fellestrekket ved utformingen av reglene i kapittel 5.2 og 5.3 er at hensynet til et klart ansvarssubjekt er tungtveiende, særlig i oppsplittede virksomheter som sjøfarten og luftfarten. I tillegg kommer at virksomhetssiden kan tilpasse forsikringsforhold og ansvaret innad gjennom egne avtaler, så lenge ansvarssubjektet utad er klart definert. En annen sak er at det ikke nødvendigvis er noe galt med dagens rederbegrep, men tvil kan oppstå på bakgrunn av hvordan begrepet er tolket i teori og praksis. Begrepet er i seg selv fleksibelt nok til å kunne tolkes i retning av et rent eieransvar, selv om en slik tolkning vil utgjøre et brudd med den tradisjonelle forståelsen av rederbegrepet. Rederbegrepet kan da oppfattes som en rettslig standard som bør tolkes i lys av samfunnsutviklingen, herunder at rederivirksomheten endret seg nokså radikalt fra den tiden rederbegrepet ble innført i nordisk rett.
Helt avslutningsvis så vi at det foregår parallelle diskusjoner om hvordan man skal utforme et pliktsubjekt i offentligrettslig lovgivning i kapittel 5.4, hvor sammenheng i regelverket kan være et viktig hensyn. Offentligrettslig lovgivning skal imidlertid ivareta andre hensyn enn å utpeke et ansvarssubjekt for tredjeparter. Da stilles det også andre krav til klarhet enn det som er tilfellet for det fleksible rederbegrepet. Videre ser vi en utvikling og relativisering av det opprinnelige begrepet «reder» og denne utviklingen gjør at det er vanskelig å tale om et enhetlig rederbegrep i sjøretten.(2) Sml. havne- og farvannsloven § 3 bokstav i. Sjørettens ansvars- og pliktsubjekter er altså funksjonelle. Det innebærer at ansvarssubjektet eller pliktsubjektet skal ivareta særskilte formål i den konkrete sammenheng.(3) Funksjonaliteten i rederbegrepet er også fremhevet i Baltic Cable avs. 16 og 22.