1.2 Aktualitet og klima- og energirettslig kontekst
Global oppvarming er en stadig mer alvorlig utfordring. Krympende isbreer, stigende havnivå, hyppigere flommer og mer ekstremvær er blant de mest synlige konsekvensene av oppvarmingen. Dette fører til omfattende ringvirkninger, blant annet i form av klimaflyktninger, tap av biologisk mangfold og ødelagte avlinger. Den underliggende årsaken til klimaendringene er en forsterket drivhuseffekt, som, drevet av utslipp fra fossile brensler, bidrar til økt gjennomsnittstemperatur på jorden.(1) Mamen (2025)
Behovet for å redusere klimagassutslipp er akutt, og reduksjonen forutsetter et globalt samarbeid. Derfor har flere av verdens nasjoner inngått internasjonale avtaler som for eksempel Parisavtalen, hvor statene forplikter seg til å redusere sine utslipp. Som en del av dette arbeidet har Norge innført flere klimarettslige tiltak, blant annet innen offentlige anskaffelser. Etter lov 17. juni 2016 nr. 73 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) § 5 skal innkjøp bidra til å redusere miljøpåvirkning og fremme klimavennlige løsninger. Fra 1. januar 2024 ble klimahensyn ytterligere konkretisert i forskrift 12. august 2016 nr. 974 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) § 7-9 (2), som pålegger oppdragsgivere å vekte klima- og miljøhensyn med minimum 30 %. Disse bestemmelsene illustrerer en økende rettslig vektlegging av miljø- og klimahensyn i offentlig sektor for å bidra til at Norge skal oppfylle sine folkerettslige forpliktelser.
Redusert bruk av fossile energikilder fremstår i dag som en nødvendighet. Samtidig er moderne samfunn fortsatt avhengige av store mengder energi for å opprettholde velferd og fortsette med teknologisk utvikling. Det er derfor nødvendig å sikre tilstrekkelig energiproduksjon, men gjennom klimavennlige løsninger. I regjeringens klimaplan for 2021–2023 fremgår det tydelig at omstillingen skal skje ved å «kutte utslippa, ikkje utviklinga».(2) Meld. St. 13 (2020–2021) s. 11