1.4 Forskningsmessig relevans
Utbygging av vindkraftverk i Norge reiser grunnleggende spørsmål om forholdet mellom klima- og energihensyn på den ene siden, og individets rett til et helsemessig forsvarlig bomiljø på den andre. Dette representerer en klassisk interessekonflikt mellom offentlige samfunnshensyn og vern om private rettigheter. Til tross for at slike konflikter har vært gjenstand for økende politisk og juridisk oppmerksomhet, finnes det få rettslige analyser av hvordan naboers interesser faktisk ivaretas innenfor det gjeldende konsesjonsregimet og forurensningsregelverket.
Særlig mangler det avklaringer knyttet til om støyplager fra vindkraftverk, selv når konsesjon foreligger, kan utgjøre rettsstridig forurensning etter forurensningsloven § 7, jf. §§ 8 tredje ledd og 11. Det er heller ikke rettslig avklart i hvilken utstrekning slike forhold kan gi grunnlag for vederlagserstatning basert på alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Det finnes få avgjørelser fra høyeste rettsinstanser, og den rettsteoretiske behandlingen av disse problemstillingene er begrenset.
Oppgaven søker å fylle dette tomrommet ved å gi en helhetlig fremstilling og vurdering av rettstilstanden slik den gjelder for naboer til landbaserte vindkraftverk. Sentralt er spørsmålet om hvordan støy vurderes og vektlegges i konsesjonsprosesser, samt hvor terskelen går for at støy skal anses som forurensning som krever tillatelse etter forurensningsloven § 11.
Ved å trekke paralleller til naborettslige og erstatningsrettslige prinsipper, og analysere det lite utviklede vederlagsinstituttet i et forurensningsrettslig lys, søker oppgaven å bidra med ny innsikt og prinsipielle avklaringer. Dette har ikke bare teoretisk interesse, men også praktisk betydning, ettersom konklusjonen av vurderingene har innvirkning på rettssikkerheten og den økonomiske situasjonen til enkeltpersoner som rammes av støyforurensning fra vindkraftverk.