1.5 Metode
Avhandlingen er bygget opp som en rettsdogmatisk analyse, der formålet er å klarlegge gjeldende rett med hensyn til støyrammede naboers rettsvern i møte med landbasert vindkraft. Oppgaven er delt inn i fire hoveddeler, hvor første del inneholder innledningen, og de tre resterende inneholder avhandlingens analyser. Analysen i de tre hoveddelene bygger delvis på hverandre, og hver del benytter noe ulike metodiske virkemidler avhengig av rettskildesituasjonen og formålet med analysen.
Del II – Absolutte vilkår ved etablering av vindkraftverk
Del II av avhandlingen vil gjennomgå de absolutte vilkår ved etablering av vindkraftverk. Årsaken til at del II benevnes som «absolutte vilkår» er fordi sikring av nødvendig privatslig råderett (kapittel 2) og vilkårene om konsesjon etter energiloven (kapittel 3) alltid må foreligge ved etablering av vindkraftverk. Dette i motsetning til utslippstillatelse etter forurensningsloven § 11, som beror på en mer skjønnsmessig tolkning av forurensningsloven § 8 tredje ledd (del III, kapittel 4).
I kapittel 2 vil de alternative fremgangsmåtene for å oppnå privatrettslig råderett over grunnen kort nevnes. Hovedvekten i del II vil imidlertid befinne seg på kapittel 3 som analyserer konsesjonsregelverket etter energiloven, med særlig fokus på hvordan Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) vurderer støy ved tildeling av konsesjon. Metoden for begge kapitlene er rettsdogmatisk, og i kapittel 3 suppleres analysen med et konkret casestudium fra Tonstad Vindpark for å undersøke hvordan reglene anvendes i praksis.
Tonstad-caset ble valgt fordi det illustrerer hvordan støyvurderinger faktisk håndteres i konsesjonssammenheng. Konsekvensutredningen i saken viste at det forventede støynivået ville overstige den anbefalte grenseverdien på 45 dB, slik den er fastsatt i Miljødirektoratets retningslinjer. Caset er også relevant fordi saken har vært gjenstand for betydelig medieomtale og en rekke naboklager. Casestudiet gir dermed en viktig praktisk forankring for vurderingen av om konsesjonsmyndighetene faktisk ivaretar de rettsbeskyttede interessene som konsesjonsordningen skal verne om.
Del III – Forurensningsloven og grensen for rettsstridig støy
Del III, som består av kapittel 4, analyserer de delene av forurensningsloven som er relevante ved etablering av vindkraftverk, med særlig vekt på § 8 tredje ledd, som åpner for unntak fra forurensningsforbudet i § 7. Hovedformålet med analysen er å avklare hvor terskelen går for at en virksomhet lovlig kan påføre omgivelsene forurensning uten å innhente særskilt tillatelse. Bestemmelsen angir terskelen ved å kreve at forurensningen «ikke medfører nevneverdige skader eller ulemper».
Metoden er i likhet med de tidligere kapitler, rettsdogmatisk. Det finnes få avgjørelser fra Høyesterett og lite konkretisering av terskelen i forarbeidene, noe som gjør bruk av underinstans- og forvaltningspraksis fra tingretter og statsforvaltere nødvendig for å identifisere hvordan terskelen for rettsstrid tolkes i praksis. For å belyse lovens vage ordlyd, trekkes det også paralleller til lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) § 8, som inneholder en lignende terskel for å avgjøre om det foreligger konsesjonsplikt for vassdragstiltak. Denne sammenlikningen av ordlyden fungerer derfor som et egnet tolkningsbidrag.
Del IV – Vederlagserstatning ved rettsstridig forurensning
I Del IV reises spørsmålet om det kan foreligge grunnlag for vederlagserstatning ved brudd på forurensningsloven § 7, basert på alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Denne delen av vurderingen vil være en eksplorerende de sententia ferenda vurdering. Det finnes lite juridisk teori eller rettspraksis som eksplisitt behandler dette spørsmålet i forurensningsrettslig kontekst.
Vederlagsinstituttet er særlig utviklet innen immaterialretten, hvor det brukes som et alternativ til ordinær erstatning i tilfeller hvor urettmessig bruk av immaterielle rettigheter ikke har ført til et påvist økonomisk tap. I denne oppgaven undersøkes det hvorvidt en tilsvarende kompensasjonsform kan anvendes ved rettsstridig forurensning.
På grunn av fraværet av autoritative rettskilder bygger analysen på generelle erstatningsrettslige prinsipper, særlig hensynene bak vederlagsinstituttet: urettmessig berikelse, prevensjon, reparasjon og rimelighet. Hensynene belyses gjennom henvisning til høyesterettspraksis der de har hatt avgjørende betydning. Det vises blant annet til Trollvassbu-dommen, som illustrerer hvordan en interesseovervekt i visse tilfeller kan rettferdiggjøre inngrep, forutsatt at den krenkede tilkjennes økonomisk kompensasjon. Videre trekkes Naturbetong-dommen frem, hvor særlig prevensjonshensynet ble tillagt betydelig vekt ved erstatningsutmålingen. I tillegg refereres det til Fosen-forliket som et eksempel på at brudd på offentligrettslige regler også kan gi grunnlag for vederlagserstatning, selv i fravær av en domstolsavgjørelse. Selv om forliket ikke har prejudikatverdi, illustrerer det hvordan interesseavveining, også ved brudd på menneskerettslige forpliktelser, kan lede til økonomisk kompensasjon for å bøte på rettsbruddet.
Avhandlingen trekker også paralleller til naboretten, ettersom forurensningssituasjoner ofte innebærer inngrep i bruks- og eiendomsinteresser av lignende karakter. Rettspraksis fra naboretten har derfor vært nyttig for å belyse i hvilken grad og under hvilke omstendigheter vederlagserstatning kan være aktuell på dette området. Parallellene som trekkes til immaterialretten har hatt mer begrenset betydning, men bidrar likevel til å tydeliggjøre de grunnleggende hensynene som begrunner vederlagsinstituttet.
Metodisk har denne delen vært krevende, nettopp på grunn av det begrensede rettskildetilfanget. Det har derfor vært nødvendig å undersøke de grunnleggende prinsippene som ligger til grunn for vederlagsinstituttet i tilgrensende rettsområder, samt å trekke inn reelle hensyn i form av rimelighetsbetraktninger. Analysen har i stor grad fått en normativ karakter, til tross for at den bygger på en rettsdogmatisk metode, ettersom oppgaven i denne delen søker å identifisere hvilke hensyn som bør være styrende for rettstilstandens utforming på et område hvor både lovgiver og Høyesterett hittil har vært tause.