1.3 Teknologiske og samfunnsmessige forhold ved vindkraft i Norge
Blant de mest aktuelle alternativene til fossil energi finner vi vannkraft, solkraft, bioenergi og vindkraft. Selv om Norge tradisjonelt har vært dominert av vannkraft, har vindkraft blitt sett på som et viktig supplement for å nå klimamålene og å redusere avhengigheten av fossile energikilder i Europa. Vindkraft har fordelen av relativt kort byggetid sammenlignet med større vannkraftutbygginger, og teknologiske fremskritt har gjort den stadig mer kostnadseffektiv.(1) NVE (2023) Norske myndigheter har også ønsket å utnytte landets gode vindressurser, særlig langs kysten, for å styrke energiforsyningen og bidra til det europeiske kraftmarkedet. Vindkraft er derfor blitt prioritert som et raskt og skalerbart alternativ til andre klimavennlige produksjonsmåter som solkraft og ny vannkraft, som ofte møter større økonomiske, tekniske eller geografiske barrierer.
Et av hindrene for solkraft er særlig Norges geografiske beliggenhet. Landets plassering langt nord på kloden medfører perioder med svært lite sollys. Ettersom solenergi krever omfattende lagringskapasitet i form av batterier for å kunne brukes i mørkere perioder, fremstår solkraft per i dag som mindre egnet for norsk storskala fornybar energiutbygging.
Selv om vindkraftverk derfor i utgangspunktet ser ut til å være et naturlig valg i Norge, har særlig den landbaserte vindkraft vært gjenstand for omfattende samfunnsdebatt. Siden de første anleggene ble etablert i Sør-Trøndelag i 1986,(2) Hofstad (2024) har motsetningene mellom klimahensyn og lokale interesser preget diskusjonen. Dette har gitt opphav til det som ofte betegnes som en intern miljøkonflikt, hvor klimahensyn må veies opp mot landskapsverdier, naturmangfold og naboers rett til et stille og helsemessig bomiljø.(3) Backer (2022) s. 34
Til tross for stadig økende motstand har landbasert vindkraft blitt den viktigste satsingen innen fornybar energi i Norge de siste årene. Enkelte kritikere har argumentert for at Norge heller burde satse mer på havvind, ettersom dette i mindre grad påfører naboer ulemper. Havvind er imidlertid betydelig dyrere å bygge ut enn landbasert vindkraft. Dette skyldes blant annet plasseringen på dypt, vann langt fra kysten, lavere statlig støtte enn i for eksempel Storbritannia, samt at selskapene selv må dekke kostnadene knyttet til utbygging av nettanlegg.(4) Topdahl (2023)
NVE har gjennomført analyser av kostnadene ved ulike former for kraftproduksjon, og bruker begrepet «levelized cost of energy» (LCOE) – det vil si den gjennomsnittlige energikostnaden per kWh over et kraftverks levetid. Ifølge disse analysene har landbasert vindkraft en estimert kostnad på 42 øre/kWh, mens flytende havvind ligger på 155 øre/kWh og bunnfast havvind på 116 øre/kWh.(5) NVE (2024) Den landbaserte vindkraften er dermed langt mer kostnadseffektiv, noe som taler for å videreføre denne typen utbygging.
Samtidig gir landbaserte vindkraftverk opphav til en rekke faktiske og juridiske utfordringer. Anleggene har særlig skapt ulemper for naboer, som ofte utsettes for visuell sjenanse og vedvarende støy. Lyden fra vindturbiner beskrives gjerne som en konstant dur, sammenlignbar med et fly som aldri tar av, eller en blandemaskin i kontinuerlig drift.(6) Kampevoll (2025) Mens utenlandske eiere av vindkraftverk tar ut store utbytter, sitter naboer igjen med det som omtales som «småpenger».(7) Kampevoll (2025) I samfunnsdebatten omtales de derfor ofte som «vindkraftens norske tapere».(8) Kampevoll (2025) Det er i praksis naturen og naboene som betaler prisen, mens private, ofte utenlandske aktører, høster gevinsten.
Den beskrevne samfunnsmessige konteksten aktualiserer en rekke rettslige spørsmål knyttet til hvilke rettigheter naboer til vindkraftverk faktisk har, særlig med hensyn til støybelastning og muligheten for kompensasjon. Oppgavens formål er å undersøke hvilke rettigheter støyrammede naboer faktisk har etter gjeldende rett, samt å gjøre en de sententia ferenda vurdering av hvilken adgang naboene kan ha til å kreve vederlagserstatning ved brudd på forurensningsloven. Hypotesen er at støyrammede naboer kan ha krav på høyere erstatning enn hva praksisen er i dag. I dag tilkjennes naboer primært erstatning som følge av brudd på grannelova § 2. Ved brudd på denne bestemmelsen får ikke naboene dekket hele sitt økonomiske tap, kun det tap som er tilknyttet de forhold som gjør at tålegrensen i § 2 er overskredet.(9) Rt. 1981 s. 343, s. 346 En vurdering av om vederlagserstatning kan være aktuelt som følge av brudd på forurensningsloven § 7, kan medføre at naboene får utbetalt en vesentlig høyere erstatning. For det første innebærer vederlagserstatning en kompensasjon som ikke forutsetter et dokumentert økonomisk tap. For det andre oppstiller ikke vederlagserstatning krav om overskridelse en angitt tålegrense. For at vederlagserstatning skal være aktuelt, kreves det imidlertid at det foreligger et rettsbrudd – noe det i oppgaven anføres at ofte er tilfellet ved dagens drift av vindkraftverk i Norge.