4.5 Delkonklusjon
Tildeling av tillatelse til havbunnsmineralvirksomhet i Norge følger et tosporet tillatelsessystem: (i) tillatelse for lete- eller utvinningsaktiviteten etter havbunnsmineralloven, og (ii) tillatelse for forurensning etter forurensningsloven. Vi har i dette kapittelet sett at tildelingsmyndighetene er gitt et vidt skjønn i vurderingen av om tillatelse kan gis, men at miljøhensyn blant annet ivaretas ved at miljø er gjort til et pliktig hensyn i tildelingsprosessen.(1) I henhold til naturmangfoldloven og Grl. § 112. Pliktige hensyn oppstiller ingen materiell grense for når tillatelse kan gis, men kan skjerpe kravet til saksbehandlingen.(2) Se Rt. 1981 s. 745 s. 748: «Når det gjelder et vedtak så inngripende som det foreliggende, skjerpes kravene til begrunnelsen», og HR-2020-2472-P avsnitt 255, der dissensen slutter seg til førstvoterendes syn om saksbehandlingsreglene, og at de må bedømmes i lys av Grunnloven § 112.
Forvaltningen er som følge av sin diskresjonære kompetanse, og som følge av miljøets status i henhold til naturmangfoldloven og Grl. § 112, gitt en adgang til å legge avgjørende vekt på saklige miljøhensyn i vurderingen av om tillatelse skal gis, utenfor det som vil være grovt urimelig. For utvinningstillatelse og godkjennelse av PU vil også utlysningskriteriene kunne oppstille materielle miljøgrenser, men også begrensninger for adgangen til å legge avgjørende vekt på miljø. Videre må forvaltningen legge avgjørende vekt på miljø dersom noe annet vil føre til et grovt urimelig vedtak. Grl § 112 oppstiller en plikt for myndighetene til å unnlate å gi tillatelse til aktivitet som vil stride med bestemmelsen. Nøyaktig når en plikt til å avstå fra å fatte et vedtak etter Grl. 112 oppstår er derimot ikke autoritativt definert, og dermed uklart.