2.6 Delkonklusjon
Denne delen har vist at de generelle forpliktelsene i UNCLOS gir uttrykk for en due diligence-standard, som blant annet innebærer en folkerettslig plikt til å iverksette nødvendige og hensiktsmessige tiltak for å forhindre, redusere og kontrollere marin forurensning ved regulering av havbunnsmineralvirksomhet. Artikkel 208 (3) skjerper dette ved å kreve at statens samlede rettslige virkemidler ved regulering av havbunnsaktivitet ikke er mindre effektive enn relevante internasjonale referanseregler, herunder regelverket under ISA. Norges suverene rettigheter over havbunnsmineralene må utøves i samsvar med de folkerettslige miljøforpliktelsene som er redegjort for over.(1) Bugge (2024) s. 97 Det betyr blant annet at Norge er folkerettslig forpliktet til å regulere havbunnsmineralvirksomheten slik at de samlede rettslige virkemidlene gir minst like effektiv miljøbeskyttelse som regelverket under det internasjonale havbunnsområde (ISA).
Den norske regjeringen har uttalt en målsetning om å «vidareutvikle det norske regelverket for å sikre at havbotnmineralverksemd under havbotnminerallova til kvar tid blir gjennomført innanfor relevante internasjonale forpliktingar som Noreg har slutta seg til: under dette havrettskonvensjonen (…)»(2) Meld. St. 25 (2022–2023) s. 8. Resten av avhandlingen gjennomfører nettopp denne testen: neste kapittel analyserer hvor og hvordan ISA-regimet har trukket de materielle miljørettslige grensene, deretter undersøkes de tilsvarende norske reglene, og til slutt holdes de to opp mot hverandre for å vurdere om det norske regelverket oppstiller et miljøbeskyttelsesnivå som er minst like effektivt som ISA-regimet.