3.1 Innledning
Så langt synes det ikke som om lufttransportforskriften § 8 kan anvendes etter sin ordlyd. Gjeldende lufttransportforordning trådte imidlertid først i kraft i norsk rett 1. juli 2024. Videre må det tas i betraktning at luftfartsmyndighetene ikke driver masseforvaltning, i den forstand at det kan gå flere måneder mellom hvert enkeltvedtak av interesse for artikkelens problemstilling. Siden et sentralt formål med artikkelen er å undersøke «law in action», er det derfor nødvendig å undersøke rettstilstanden etter lufttransportforordningen artikkel 12 nr. 1 i forrige versjon.(1) Med forrige versjon siktes her til for. 1008/2008 før forordningen ble revidert. Merk at også denne forordningen er en omarbeidelse av tidligere forordninger, deriblant for. 2407/92.
Først undersøkes hvorvidt artikkel 12 nr. 1 åpnet for at lisensutstedende stat kunne kreve hjemlig registrering ved innleie med besetning. Ettersom slik virksomhet innebærer at et luftfartsselskap på oppdrag fra et annet flytter personer eller gods med luftfartøy fra A til B, er det formodentlig, som nevnt, tale om en transporttjeneste som i utgangspunktet faller utenfor anvendelsesområdet til tjenestereglene i EØS-avtalen artikkel 36 og TEUV artikkel 56.(2) Sak C-168/14, Grupo Itevelesa SL med flere (avsnitt 46). Saken gjaldt tolkningen av dir. 2006/123/EF (tjenestedirektivet), men i dommen vises det til at transporttjeneste er forutsatt å ha samme betydning i TEUV artikkel 56 (avsnitt 44). Deretter undersøkes hvorvidt lisensutstedende stat hadde fritt skjønn ved fastsettelsen av hvilke luftfartøy det ble krevd hjemlig registrering for, hva gjelder selveide luftfartøy og luftfartøy innleid uten besetning.