4.2 Nasjonalitetskrav til luftfartøy
Nasjonalitetskravet fastsatt i luftfartsloven § 2-2 første ledd lyder slik:
«Luftfart innenfor norsk område kan bare foretas med fartøy som har:
norsk nasjonalitet,
fremmed nasjonalitet som i henhold til denne loven eller forskrift gitt med hjemmel i denne loven skal likestilles med norsk nasjonalitet,
nasjonalitet i fremmed stat som har sluttet overenskomst med Norge om rett til slik fart eller
særskilt tillatelse av luftfartsmyndigheten.»
Første alternativ gjelder luftfartøy registrert i et norsk luftfartøyregister og drøftes ikke videre her.
Andre alternativ klargjør ifølge lovproposisjonen «det som hele tiden har vært lovgivers intensjon – at det selvsagt er tillatt og rettmessig å bruke ikke-norske EU/EØS-registrerte luftfartøy i Norge på lik linje med norske luftfartøy».(1) Prop. 83 L (2011–2012) s. 83. Det er likevel verdt å merke seg at likestillingen ikke er ubegrenset, og knytter seg til regler som er gitt i «denne loven» eller forskrift gitt med hjemmel i den.(2) Eksempelvis framholder departementet i proposisjonen at private luftfartøy registrert i EØS «ikke [skal] kunne benyttes fritt i Norge», jf. Prop. 83 L (2011–2012) s. 83. Det er heller ingen direkte kobling til likestillingskrav som måtte følge av EØS-avtalens hoveddel. I lovforarbeidene legges til grunn at luftfartsreglene som gjør det mulig å påberope likestilling, «typisk» er lufttransportforordningen.(3) Ibid., jf. for. 1008/2008. Denne er som nevnt gjennomført i lufttransportforskriften.(4) Lufttransportforskriften § 1, jf. luftfartsloven § 16-1 første ledd.
Tredje alternativ gir rett til luftfart i norsk luftrom uten at det kreves særlige gjennomføringsbestemmelser i lov eller forskrift, som følge av traktat. Bestemmelsen har således et sektormonistisk preg. Det følger av lovforarbeidene at alternativet eksempelvis omfatter «Chicago-overenskomstene og våre tosidige luftfartsavtaler».(5) Kommisjonen til revisjon av luftfartsloven 1957, s. 145. Trafikministeriet i Danmark har lagt til grunn at den identiske bestemmelsen i den danske luftfartsloven hjemler trafikk med luftfartøy registrert i andre EØS-stater, «i lyset af de traktatretlige forpligtelser i relation til fri bevægelighed for luftfartøjer inden for EU/EØS», jf. Folketinget, L 20 (2023–24), Forslag til lov om ændring af lov om luftfart, punkt 2.1.1.1 siste avsnitt. Folketinget valgte likevel å gjennomføre lovendringen som synliggjør en ubetinget rett til trafikk med EØS-luftfartøyer.
Fjerde alternativ er skjønnsmessig og gjelder ifølge lovforarbeidene luftfartøy som enten ikke har nasjonalitet, eller som har nasjonalitet i stat som Norge ikke har luftfartsavtaler med.(6) Ot.prp. nr. 52 (1959–60) s. 9, Kommisjonen til revisjon av luftfartsloven 1957, s. 145. Ifølge Luftfartslovkommisjonen er bestemmelsen særlig praktisk for kortvarige tillatelser.(7) Kommisjonen til revisjon av luftfartsloven 1957, s. 146. Etter forarbeidene bør varigheten av tillatelsen «avgjøres av luftfartsmyndigheten etter en vurdering i hvert enkelt tilfelle».
Brudd på luftfartsloven § 2-2 kan sanksjoneres med bøter, fengsel eller overtredelsesgebyr.(8) Luftfartsloven § 14-1 (om bøter eller fengsel). Om overtredelsesgebyr, se luftfartsloven § 13a-5 første ledd nr. 1, jf. forskrift 15. februar 2024 nr. 264 om maksimalt overtredelsesgebyr etter luftfartsloven § 13a-5, jf. §§ 1 og 2 første ledd.
Ved første øyekast framstår luftfartsloven § 2-2 som godt tilpasset EØS-retten, i lys av første ledd nr. 2. Det er likevel vanskeligere å se samspillet mellom reguleringen og rettigheter som måtte følge av EØS-avtalens hoveddel. Videre kan det ha betydning for den frie bevegelighetens gjennomslag hvordan forordninger og direktiver er gjennomført og praktisert i norsk rett. Spørsmålene som behandles i det følgende, er om forskrifter og forvaltningens praksis for øvrig har sikret EØS-rettens gjennomslag.