MarIus

4.4 Kan det norske regelverket tolkes EØS-konformt?

Ovenfor er det avdekket holdepunkter for sprik mellom lufttransportforordningen og forskriften som inkorporerer og utfyller forordningen. Spørsmålet er om – og tilfelle hvordan – EØS-retten likevel kan få internrettslig gjennomslag.

Det følger av EFTA-domstolens så vel som av Høyesteretts praksis at norsk rett så langt det er mulig, skal tolkes EØS-konformt.^{(1) EØS-loven § 3, jf. sak E-1/07, Straffesak mot A [2007] (avsnitt 39), og Rt. 2000 s. 1811 Finanger I, s. 1829–1831.} Dette kan danne grunnlag for en innskrenkende eller korrigerende tolkning av norsk regelverk.^{(2) Se eksempelvis Rt. 2006 s. 1473 Vesta forsikring (avsnitt 61–62).} Lufttransportforskriften § 8 lar seg imidlertid ikke tolke EØS-konformt i ethvert scenario. Dette aktualiserer bruk av kollisjonsregler.

Forrangsregelen for EØS-regulering i luftfartsloven § 1-1 andre ledd gjelder bare bestemmelser i luftfartsloven og er derfor ikke anvendelig. Forrangen for forskrifts-bestemmelser etter luftfartsloven § 16-1 andre ledd gjelder likeledes etter ordlyden bare foran «lovens alminnelige bestemmelser» (uthevet her).^{(3) Se også Ot.prp. nr. 84 (1992–93) punkt 3.13.2.} Dersom ordlyden tolkes snevert, vil bestemmelsen ikke løse konflikt mellom en inkorporeringsbestemmelse i forskrift og utfyllende nasjonale bestemmelser i samme forskrift.^{(4) Dog tilsier lex superior-prinsippet at forrangen framfor luftfartslovens bestemmelser nødvendigvis også må gjelde forskrift vedtatt med hjemmel i samme lov.}

EØS-loven § 2 andre punktum gir imidlertid «en forskrift som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen» forrang framfor en «en annen forskrift» som måtte være i konflikt med den. Dette tilsier at lufttransportforordningen som er inkorporert i lufttransportforskriften § 1, må gå foran den utfyllende bestemmelsen i forskriften § 8 om krav til registrering i Norge ved innleie.

Dette viser at rettstilstanden i Norge formelt sett er EØS-konform. Lufttransportforskriftens innretning og behovet for å anvende vanskelig tilgjengelige forrangsregler innebærer likevel at rettssikkerhetsprinsippet utfordres. Som EU-domstolen har fastslått, skaper nasjonale regler som står i direkte motstrid til EU-rettslige regler, en tvetydig rettstilstand.^{(5) Sak 167/73, Kommisjonen mot Frankrike (avsnitt 41) og sak 104/86, Kommisjonen mot Italia (avsnitt 12).} I lys av lojalitetsforpliktelsen må EØS-statene bringe slik uklarhet til opphør.^{(6) EØS-avtalen artikkel 3, jf. TEU artikkel 4 nr. 3.}