1.2 Avgrensninger
Spørsmålet om rekkevidden av føre-var-prinsippet ved håndtering av fiskesykdommer etter dyrehelseforordningen reiser spørsmål som faller utenfor oppgavens kjerne. Et interessant spørsmål er rekkevidden av EØS-retten utover grunnlinjen og den territoriale sektoren, ettersom oppdrettsnæringen synes å bevege seg utover disse sektorene og ut i åpent hav – havbruk til havs. Havbruk til havs forstås som akvakultur som foregår utenfor produksjonsområdene, som i dag har en yttergrense mot åpent hav 1 til 8 nautiske mil ut fra grunnlinjen.(1) Se forskrift 16. januar 2017 nr. 61 om produksjonsområder for akvakultur av matfisk i sjø av laks, ørret og regnbueørret (produksjonsområdeforskriften) vedlegg 1. Rekkevidden av EØS-retten faller imidlertid utenfor oppgavens kjerne. Det avgrenses følgelig mot hvordan regelverket vil få betydning for havbruk til havs i den økonomiske sonen og kontinentalsokkelen. I tillegg avgrenses det mot EØS-rettens betydning for norsk forvaltningsrett mer generelt.
Dyrehelseforordningen er omfattende og stiller en rekke vilkår til oppdrettsnæringen knyttet til håndteringen av fiskesykdommer, deriblant til overvåkning, beredskap mot og bekjempelse av sykdommer, godkjenning og forflytninger. Føre-var-prinsippet er mest aktuelt ved forebyggende tiltak. Derfor avgrenses det mot tiltak som skal iverksettes hvis smitteutbrudd først er skjedd, herunder bekjempelsestiltak.
Føre-var-prinsippet kan være aktuelt i flere situasjoner i forbindelse med forebygging av fiskesykdommer i oppdrettsnæringen. For eksempel ved etablering av nye lokaliteter, endring ved eksisterende lokaliteter eller flytting av fisk. Ettersom flytting av fisk var temaet i Nordsjø Fjordbruk og dette har skapt diskusjon om Mattilsynets praksis rundt flytting av fisk, avgrenser oppgaven til dette typetilfelle.(2) Se iLaks (2025) og Jenssen (2025). Her avgrenses det igjen til flytting av fisk fra akvakulturanlegg i sjø, fordi det er andre regler for akvakulturnæringen på land.