1.3 Metodiske spørsmål
EØS-avtalen artikkel 8 nr. 3 bokstav a angir at «[m]ed mindre annet er særskilt angitt» får bestemmelsene i avtalen bare anvendelse for «varer som hører inn under kapittel 25 til 97 [...]». Landbruks- og fiskerivarer er unntatt fra EØS-avtalen, jf. EØS-avtalen artikkel 20 og protokoll 9. Fisk er derfor i utgangspunktet ikke en EØS-vare. Dyrehelseforordningen er imidlertid gjennomført i norsk rett ved dyrehelseforskriften.(1) Forskrift 06. april 2022 nr. 631 om dyrehelse (dyrehelseforskriften). EØS-rettens tolkningsprinsipper skal dermed anvendes.(2) Se også LG-2023-55895.
Etter EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a skal forordninger, herunder dyrehelseforordningen, «som sådan» gjøres om til avtalepartenes interne rettsorden. Hensikten er å stille EØS-statene i henhold til EU-retten.(3) Se Arnesen m.fl. (2022) side 617. TEUV artikkel 288 fastsetter at forordninger skal gjelde uten videre. Fremstillingen av oppgavens spørsmål og det nærmere innholdet tar derfor utgangspunkt i et rettsdogmatisk perspektiv basert på EØS-rettslig metode.(4) For en generell redegjørelse av EØS-rettslig metode, se Arnesen m.fl. (2022) delkapittel 3.3.
Det interessante for denne analysen er at det, så vidt meg bekjent, kun foreligger én uttalelse fra EFTA-domstolen angående forståelsen av dyrehelseforordningen innenfor EFTA- og EU-domstolens praksis. Det finnes derimot praksis som angår føre-var-prinsippet fra både EU-domstolen og EFTA-domstolen på tilstøtende rettsområder. Derfor er et metodisk spørsmål for fremstillingen hvilken betydning det har at føre-var-prinsippet er utbredt på tilstøtende rettsområder, og rekkevidden av slik praksis på dyrehelseområdet.
EU-domstolens praksis om føre-var-prinsippet gjelder både saker om miljø og folkehelse. For eksempel påpeker EU-domstolen i sak C-616/17 at selv om TEUV artikkel 191 angår EUs miljøpolitikk, er føre-var-prinsippet også relevant og anvendelig på andre rettsområder i EU-retten, deriblant folkehelsen.(5) Se sak C-616/17 avsnitt 41. Dette underbygges av at føre-var-prinsippet vises til i saker på begge rettsområder, slik som i sak C-41/02 om matvarer og beskyttelse av folkehelsen og sak C-499/18P om begrensninger i bruken av ulike stoffer som kan påvirke bienes helse. Dette viser at EU-domstolen bruker uttalelser på tvers av ulike rettsområder. Dermed kan EU-domstolens praksis om anvendelsen av føre-var-prinsippet på tilstøtende rettsområder være relevant for vurderingen av føre-var-prinsippet på dyrehelseområdet.
På området for føre-var-prinsippet utgjør EU-domstolens praksis både prejudisielle avgjørelser og ugyldighetssøksmål. Prejudisielle avgjørelser innebærer at EU-domstolen foretar en tolkning av et rettsspørsmål, men at den konkrete vurderingen av saken er overlatt til nasjonale domstoler.(6) Se Arnesen m.fl. (2022) side 55-56. Ugyldighetssøksmål innebærer blant annet en lovlighetskontroll av EU-kommisjonens reguleringer. Siden oppgavens spørsmål gjelder medlemsstaters anvendelse av føre-var-prinsippet, er det primært prejudisielle avgjørelser som har overføringsverdi. Samtidig vil ikke slike avgjørelser gi særlig tolkningsbidrag til hvordan den konkrete vurderingen foretas. Ugyldighetssøksmålene kan også få betydning, men slike saker kan skille seg fra saker hvor nasjonale myndigheters tiltak eller regler blir overprøvd.
EU-kommisjonen har utgitt en kommisjonsmelding om føre-var-prinsippet.(7) Communication from the Commission on the precautionary principle (2000) (EUs kommisjonsmelding om føre-var-prinsippet). Kommisjonsmeldinger kan forstås som «recommendations» etter TEUV artikkel 288 femte ledd. Disse er etter bestemmelsen ikke rettslig bindende. Samtidig kan kommisjonsmeldingen gi veiledning for hvordan føre-var-prinsippet skal forstås og anvendes. Slik kan kommisjonsmeldingen fungere retningsgivende ved tolkningen av føre-var-prinsippets rekkevidde. Dessuten er kommisjonsmeldingen vist til i dyrehelseforordningens fortale punkt 14 og Nordsjø Fjordbruk. Dette kan gjøre at kommisjonsmeldingen får noe større rettskildemessig vekt.
Videre har Verdens dyrehelseorganisasjon (WOAH) utarbeidet en manual om biosikkerhet i akvakulturanlegg som Mattilsynet har oversatt til norsk.(8)Mattilsynet (2023). Manualen skal bidra til å tydeliggjøre dyrehelseforordningens krav til biosikkerhetsplaner og herunder gi anbefalinger.(9) Se Mattilsynet (2023) Innledning. Manualen må dermed betraktes som en veileder. Selv om den nødvendigvis ikke har stor rettskildemessig vekt, kan den gi uttrykk for forvaltningspraksis og bidra til både forutberegnelighet og likebehandling, dersom myndighetene følger veilederen.
Verdens dyrehelseorganisasjon har også kunnskap på dyrehelseområdet. Det kan derfor være hensiktsmessig å se til denne for en forståelse av hvilke forhold som kan være av betydning ved anvendelsen av føre-var-prinsippet. Videre er homogenitetsprinsippet sentralt i EØS-retten, og handler om å oppnå en ensartet EU/EØS-rettslig fortolkning og anvendelse av regelverket, jf. blant annet EØS-avtalen artikkel 1 nr. 1. Slik kan manualen tjene som tolkningsbidrag ved klargjøringen av føre-var-prinsippets betydning og de vurderinger anvendelsen av prinsippet på akvakulturområdet krever.