3.1 Reservasjonen mot EØS-avtalen
Nasjonalitetskravet kan ikke analyseres i et vakuum. På lik linje med annen norsk lovgivning, har deltakerloven § 5 et EU- og EØS-rettslig tilsnitt.(1) NOU 2024: 7 side 13. Bestemmelsen har et geografisk, saklig og personelt virkeområde, hvorpå virkeområdene utgjør selvstendige diskusjoner.(2) Laurantzon og Arnesen (2020) side 86 og 90. På bakgrunn av reservasjonen mot EØS-avtalen, er nasjonalitetskravets anvendelsesområde i relasjon til EU- og EØS-reglene mer unikt. Spørsmålet er om nasjonalitetskravet reiser EU- og EØS-rettslige problemstillinger, på tross av reservasjonen mot EØS-avtalen. Kapittelet skal ikke gjøre en uttømmende analyse av EU- og EØS-rettens forhold til fiskerinæringen.(3) Dette er svært omdiskutert, jf. NOU 2012: 2 side 667. Se Bekkedal og Andenæs (2024) og Trosdahl (2019).
For å danne et bakteppe for analysen, må jeg presentere de rettslige grunnlagene til nasjonalitetskravet. Deltakerlovens virkeområde er regulert i § 2 første ledd. Den gjelder
«adgangen til å drive ervervsmessig fiske og fangst og annen høsting av viltlevende marine ressurser med fartøy som er norsk etter reglene i sjøloven §§ 1 til 4 og fartøy som eies av utlending bosatt i Norge når fartøyets største lengde er mindre enn 15 meter. Fartøy som er norsk etter sjøloven § 1 tredje ledd, er likevel ikke omfattet av loven her, med mindre fartøyet eies av person bosatt i Norge og fartøyets største lengde er mindre enn 15 meter. (…)» (min kursivering).
Reservasjonen mot EØS-avtalen fremgår av Vedlegg VIII nr. 10:
«Uten hensyn til avtalens artikkel 31 til 35 og bestemmelsene i dette vedlegg kan Norge fortsette å anvende restriksjoner som gjelder den dagen avtalen blir undertegnet, på etablering for utenlanske statsborgere innen fiske eller i selskaper som eier eller driver fiskefartøyer.» (min kursivering).