3.2 Geografisk virkeområde
Deltakerloven har ikke en regel som fastsetter lovens geografiske virkeområde. EØS-avtalens geografiske virkeområde er bestemt i artikkel 126 første ledd.(1) Svalbard er unntatt fra EØS-avtalen, jf. EØS-loven § 6. Den bestemmer at EØS-avtalen kommer til anvendelse på EFTA-statenes «territorier». Ordlyden peker til områder hvor den aktuelle staten har suverenitet. Tolkningen av ordlyden «territorier» er hjørnesteinen i diskusjonen om EØS-avtalens geografiske virkeområde. Norge sitt offisielle standpunkt er at avtalen omfatter vårt «landterritorium, indre farvann og territorialfarvann, men ikke økonomisk sone, kontinentalsokkel eller det åpne hav.»(2) Meld. St. 5 (2012–2013) side 41. EU sitt standpunkt er at EU-retten, derunder EØS-avtalen, gjelder forbi territorialfarvannet hvis staten har jurisdiksjon.(3) C-347/10 (Salemink) avsnitt 31 og 34. Saken gjaldt en nederlandsk person som arbeidet på en gassplattform på Nederlands kontinentalsokkel, men hadde bosted i Spania, jf. avsnitt 2. Et nederlandsk forsikringsselskap nektet å utbetale uføretrygd til arbeideren. Spørsmålet var om det var adgang til å forskjellsbehandle arbeidere på statsterritoriet og på kontinentalsokkelen ved utbetaling av uføretrygd, jf. avsnitt 24. Legger vi EU-institusjonenes oppfatning til grunn, gjelder EØS-avtalen frem til og med den norske kontinentalsokkelen. Tilsvarende oppfatning deler ESA.(4) Se for eksempel ESA, Written Observations by the EFTA Surveillance Authority in Case E-6/25 Saga Subsea AS v. Akselsen and Granlund, Document No. 1538487, 24. June 2025, avsnitt 61. Sistnevnte standpunkt bygger på hensynet til rettsenhet og likebehandling mellom EU- og EFTA-statene. Følgelig eksisterer det ikke en omforent forståelse av EØS-avtalens utstrekning på land og i vann.
Tolkningen av EØS-avtalen artikkel 126 første ledd, skal behandles av Høyesterett i storkammer.(5) HR-2026-819-J. Saken gjelder to oljearbeideres rettigheter etter vikarbyrådirektivet. Rettsspørsmålet vil være om EØS-avtalen kommer til anvendelse på norsk kontinentalsokkel. Bakgrunnen for at tvisten skal behandles av Høyesterett i storkammer, er at EFTA-domstolen konkluderte med at EØS-avtalen kommer til anvendelse for innleide oljearbeidere som arbeider på den norske kontinentalsokkelen.(6) Sak E-6/25, Saga Subsea AS mot Akselsen og Granlund, avsnitt 97. Regjeringen påstår imidlertid at konklusjonen er feil.(7) Kolsrud, Kjetil «Regjeringen vil ha storkammerbehandling av sokkelstrid i EØS-retten», Rett24, 1. april 2026, https://rett24.no/articles/regjeringen-vil-ha-storkammerbehandling-av-sokkelstrid-i-eos-retten, (hentet 14. juni 2026). Tvisten som opprinnelig gjaldt to oljearbeideres lønnskrav, har i dag utviklet seg til en prinsippsak med avgjørende betydning for EØS-avtalen sitt geografiske virkeområde.
Spørsmålet er hvordan EØS-avtalens geografiske virkeområde har betydning for nasjonalitetskravet, som er unntatt fra avtalen. Ser vi reservasjonen i EØS-avtalen og deltakerloven § 2 første ledd i sammenheng, tilsier dette at ethvert sjøområde er underlagt eierskapsbegrensningene hvis man fisker på norsk fiskefartøy med ervervstillatelse gitt av norske myndigheter. Da må utenlandske aktører innfri nasjonalitetskravet til enhver tid, på ethvert hav. Dette har gitt Norge anledning til å anvende sterke restriksjoner på EØS-avtalens grunnleggende friheter, i hele verden. Når det geografiske virkeområdet til EØS-avtalen er omtvistet, er det problematisk at Norge kan legge stramme bånd på de fire frihetene uten konsekvenser eller reell overprøving.
Ulike lagmannsretter har berørt problemstillingen tidligere. Saken i LA-2001-1152 gjaldt et fiskefartøy som fisket i norsk økonomisk sone, men utenfor territorialgrensen. Selve fiskefartøyet var 60% norskeid, men mannskapet bestod av utenlandske personer. Dette var ulovlig. Spørsmålet var om rederiet kunne frifinnes fordi overtredelsen skjedde utenfor EØS-avtalens virkeområde. Lagmannsretten kom til at «norske fiskefartøy som opererer utenfor territorialgrensen, men innen en økonomisk sone, også er utenfor EØS-avtalens virkeområde og [at] (…) det [er] norsk lov som gjelder uhindret av EØS-avtalen og det tilknyttede gjennomføringslovverk. Hvorvidt dette ut fra håndhevelseshensyn og reelle hensyn er en god løsning er det ikke foranledning til å gå nærmere inn på.» (min kursivering). Retten la dermed det norske standpunktet til artikkel 126 til grunn. Rederiet kunne da ilegges forelegg.
I LF-2006-24118 gjaldt saken et fiskefartøy som fisket i norsk økonomisk sone. Fiskefartøyet og mannskapet var norske, utenom kapteinen, som var fra Færøyene. Regelen var imidlertid at kapteinen også måtte være norsk. Spørsmålet var om rederiet kunne ilegges forelegg når kapteinen ikke var norsk fordi overtredelsen skjedde innenfor EØS-avtalens geografiske virkeområde. Lagmannsretten uttalte at «selv om Norge fortsatt kan praktisere restriksjoner om utlendingers eierskap i fiskefartøyer, har Norge ingen lignende bestemmelse om avvik fra bestemmelsene om fri bevegelse av arbeidstakere.» På bakgrunn av brevveksling mellom Norge og ESA, mente lagmannsretten det var «formalistisk» å påstå at EØS-avtalen ikke gjaldt utenfor territorialgrensen. Derfor kom retten til at «fiskernes ansettelsesforhold er tilstrekkelig nært knyttet til EØS-territoriet til at EØS-reglene om fri bevegelse av arbeidstakere gjelder for arbeidstakere om bord på norske fiskefartøyer, også i norsk økonomisk sone.» Følgelig tilsluttet lagmannsretten seg til EU-institusjonenes syn.
Lagmannsrettsdommene viser at norske domstoler har ulik oppfatning av utstrekningen til EØS-avtalen i relasjon til fiskerilovgivningen. I dommen fra 2001 tilslutter retten seg Norge sitt standpunkt, mens i dommen fra 2006 deler retten EU-institusjonene og ESA sitt standpunkt. Samtidig er ikke dommene tungtveiende fordi de er avsagt i lagmannsretten, og er 20 år gamle. Likevel illustrerer dommene problematikken jeg skisserte innledningsvis. Når domstolene ikke har en omforent forståelse av EØS-avtalen artikkel 126 første ledd, gjør dette rettstilstanden usikker. Selv om reservasjonen mot utenlandske eierinteresser i seg selv er tydelig, tilsier hensynet til rettssikkerhet at den geografiske rekkevidden til avtalen klargjøres. Nasjonalitetskravet er svært inngripende for etableringsfriheten og kapitalflyten, og bør ikke anvendes i større utrekning enn det er rettslige holdepunkter for. Til tross for at Stortinget deler standpunktet som ble lagt til grunn i dommen fra 2001, er ikke det nødvendigvis like formålstjenlig i dag.(8) Meld. St. 5 (2012–2013) side 41. Av den grunn blir den kommende storkammeravgjørelsen svært viktig.
I forlengelsen av dette er HR-2023-491-P (Snøkrabbe II) interessant. Denne saken gjaldt ikke EØS-avtalens geografiske virkeområde, men viser hvordan nasjonal oppfatning av traktaters utstrekning kan være problematisk. Et latvisk rederi søkte om ervervstillatelse til snøkrabbefiske på den norske kontinentalsokkelen på Svalbard, fikk til avslag og gikk til sak. Spørsmålet var om likebehandlingskravet for traktatborgere i Svalbardtraktaten kom til anvendelse på den norske kontinentalsokkelen utenfor Svalbard.(9) Snøkrabbe II-dommen avsnitt 2. Førstvoterende uttalte at Svalbardtraktaten forplikter Norge til å sikre traktatpartene, derav Latvia, «like rettigheter» til blant annet fiske.(10)Ibid avsnitt 15. Høyesterett argumenterte for at traktaten ikke oppstilte en «generell regel (…) om ikke-diskriminering som begrenser Norges suverenitetsutførelse.»(11) Ibid avsnitt 140. Det forelå argumenter i både rederiets og Norges favør.(12) Ibid avsnitt 217. Høyesterett konkluderte med at likebehandlingsregelen ikke kom til anvendelse, slik at Norge har eksklusiv rett til å fiske etter snøkrabbe på norsk kontinentalsokkel utenfor Svalbard.(13) Ibid avsnitt 220 og 225.
Her stiller jeg ikke spørsmål ved Høyesteretts rettslige argumentasjon eller sakens utfall. Derimot mener jeg dommen illustrerer hvordan det er fordelaktig for norsk fiskerinæring at vi selv overprøver om Svalbardtraktaten, eller EØS-avtalen, kommer til anvendelse. Etter mitt syn fremstår det som at Norge håndplukker når diskrimineringsretten gjelder og ikke. Dette er problematisk fordi Norge er del av EØS-samarbeidet, og bare unntaksvis kan praktisere diskriminerende regler.