3.5 Sammenfatning og internasjonal sammenligning
Norske interesser i fiskeflåten står fortsatt sterkt, slik at reservasjonen ikke har blitt fraveket eller bortfortolket. Det er liten vilje til å moderere nasjonalitetskravet.(1) Prop. 137 L (2019–2020) side 6. Reservasjonen mot utenlandske eierinteresser i norsk fiskeflåte er riktignok demokratisk forankret, men det er likevel grunn til å stille spørsmål ved den. Dette ble gjort allerede i NOU 2012: 2 Utenfor og innenfor. Utvalget understreket at fiskerinæringen er et rettsområde hvor Norge er «utenfor og innenfor EU på en gang.»(2) NOU 2012: 2 side 666. Videre påpekte utvalget at reservasjonen mot utenlandske eierinteresser i norsk fiskeflåte var omdiskutert og tvetydig.(3) NOU 2012: 2 side 667. Lovgiver og Høyesterett har imidlertid ikke adressert problemstillingen siden da. I juridisk teori er fiskerilovgivningen stadig diskutert.(4) Se eksempelvis Laurantzon og Arnesen (2020), Bekkedal og Andenæs (2024), og Fredriksen, Halvard Haukeland og Tollef Otterdal Heggen, «Statens syn på EØS-avtalens virkeområde – fare for en Pyrrhos-seier i EFTA-domstolen?», Rett24, 9. september 2025, https://rett24.no/articles/statens-syn-pa-eos-avtalens-virkeomrade--fare-for-en-phyrros-seier-i-efta-domstolen, (hentet 23. november 2025). Grunnet manglende klargjøring i autorative rettskilder, er det vanskelig å konkludere på spørsmålet om norske myndigheter er innenfor de rettslige rammene som trekkes opp i reservasjonen mot EØS-avtalen.
Nasjonalitetskravet i fiskerilovgivningen er ikke et særnorsk fenomen.(5) NOU 2002: 13 side 39. Flere kyststater begrenser utenlandske eierinteresser gjennom et nasjonalitetskrav. To eksempler er Danmark og Island. Danmark er medlem av EU, og er en fiskerinasjon. For å bevare nasjonal kontroll over deres marine ressurser, opererer danskene også med et nasjonalitetskrav.(6) Lovbekendtgørelse nr. 205 af 1. mars 2023 om fiskeri og fiskeopdræt (fiskeriloven) § 14 flg., jf. § 39. Dansk rett krever at den fysiske eller juridiske personen med ervervstillatelse er dansk statsborger, omfattet av EU og EØS’ regler, eller at vedkommende har vært bosatt i landet minst to år sammenhengende. Det er bare fysiske personer som innfrir ett av disse kravene, som kan være majoritetseier lik 2/3 av et selskap som eier et fiskefartøy.(7) Fiskeriloven § 16, jf. § 39. Følgelig innebærer det danske nasjonalitetskravet at fiskere innenfor hele EU kan drive ervervsmessig fiske i Danmark. Forutsetningen er at rettssubjektet har tilknytning til fiskerinæringen.(8) NOU 2002: 13 side 41. Diskrimineringen er mindre inngripende enn det norske nasjonalitetskravet. Island er også en fiskerinasjon, og med i EØS-avtalen. Nasjonalitetskravet deres er regulert i flere lover som må ses i sammenheng. Et fiskefartøy med ervervstillatelse må være registrert i det islandske skipsregisteret, og eier av fiskefartøyet må innfri kravene i to andre lover.(9) Lög 10. ágúst 2006 nr. 116 um stjórn fiskveiða 5. gr. I disse to lovene er det bestemt at fiskefartøy høyst kan bestå av 25% utenlandsk eierskap, enten dette er fysiske eller juridiske personer.(10) Lög 8. apríl 1998 nr. 22 um veiðar og vinnslu erlendra skipa í fiskveiðilandhelgi Íslands 1. gr., og lög 25. mars 1991 nr. 34 um fjárfestingu erlendra aðila í atvinnurekstri 4. gr. Nasjonalitetskravet til islenderne er dermed langt strengere enn det norske, som tillater utenlandske eierinteresser inntil 40%.(11) NOU 2002: 13 side 44.