4.2 Hvordan kan det oppstå tvil om ansvarssubjektet?
For å gi kontekst for den videre fremstillingen, skal jeg i kapittel 4.2 gi noen eksempler på hvordan det kan oppstå tvil om ansvarssubjektet, primært basert på tilfeller i rettspraksis. Eksemplene er ikke ment som en uttømmende fremstilling og kapittelet skal heller ikke ta stilling til hvem som er reder i eksemplene her. Formålet er å skissere det nærmere problemområdet for kapittel 4 – tvilstilfellene.
Til tross for at tvilstilfeller neppe kan angis på en systematisk måte, kan noen eksempler illustrere hvordan rederspørsmålet kan komme på spissen. Som vist i kapittel 3, vil mange av de avtalene som inngås i rederivirksomheten gi et klart ansvarssubjekt. Derimot kan manglende skriftlige avtaler eller manglende formaliteter etterlate tvil om ulike aktørers roller. Situasjonen kan være at skipet har en registrert eier, men at andre aktører er involvert i virksomheten uten at man umiddelbart kan gjøre sikre slutninger om deres rolle i virksomheten. Manglende skriftlige avtaler var blant annet et tema i Baltic Cable-saken, der selskapet Rederij Smith angivelig var arbeidsgiver og driftsansvarlig selskap uten at det forelå skriftlige avtaler som kunne bevise dette.(1)Baltic Cable avs. 41 og 43. Et annet eksempel finner vi i LA-2000-1100. I denne saken var en slepebåt registrert på en privatperson, men slik at et annet selskap disponerte slepebåten uten at det forelå en skriftlig avtale mellom eieren og det andre selskapet. Dette forholdet gjorde at man kunne stille spørsmål ved hvem som var reder.(2) Jeg kommer tilbake til saken i kapittel 4.5. Endelig var virksomheten i den tidligere omtalte Server preget av «manglende formaliteter i en grad som er egnet til å forbause», som etterlot tvil om eierforholdene.(3)Server avs. 117. Selv om sistnevnte sak ikke gjaldt rederansvar etter sjøloven § 151, er problematikken om reelle eierforhold overførbar til hvordan ansvarssubjektet kan være tvilsomt for et rederansvar.(4) Blant annet illustrert ved Navion Hispania. Selv om realitetene i virksomheten er avgjørende for rederstillingen, kan altså manglende skriftlige avtaler eller manglende formaliteter foranledige tvil om ansvarssubjektet, fordi det kan være vanskeligere å identifisere utgangspunktene for ansvarssubjektet.
Beslektet med eksemplene over kan avvik mellom avtalt driftsstruktur og de reelle forhold føre til at det det må foretas en nærmere vurdering av ansvarssubjektet. Det innebærer at den faktiske virksomheten helt eller delvis ikke gjenspeiler det som er avtalt mellom ulike aktører. Der avtalen og de reelle forholdene sammenfaller, er vi fort inne i et normaltilfelle som drøftet i kapittel 3. Om det foreligger en leieavtale vil leietakeren normalt være rederen. En managementavtale vil normalt ikke gjøre managementselskapet til rederen av skipet, fordi managementselskaper er en oppdragstaker for rederen. Den grunnleggende forutsetningen for disse tilfellene er at avtalene gjenspeiler realitetene. Dersom virkeligheten helt eller delvis avviker fra det avtalte, kan det være nødvendig å foreta en nærmere vurdering av ansvarssubjektet. Navion Hispania er et eksempel på avvik mellom avtalt driftsstruktur og de reelle forhold. Som vist i kapittel 3.3.2 forelå det et bareboatcerteparti mellom den registrerte eieren og et annet selskap. Realitetene i partenes avtalekonstruksjon utgjorde imidlertid en salgsavtale mellom registrert eier og det andre selskapet. På denne måten var de reelle eierforholdene ikke synlige for skadelidte, og dette gjorde det vanskeligere å identifisere ansvarssubjektet.
Videre finnes det eksempler på at funksjonsfordelingen mellom to aktører ligger i grenselandet mellom tidsbefraktning og leie.(5) Grenselandet mellom tidsbefraktning og leie kan også ha betydning i andre sammenhenger, se for eksempel TOSLO-2012-100116, som gjaldt et skatterettslig spørsmål om gyldigheten av en ligning. I denne saken var den sjørettslige grensedragningen mellom et tidscerteparti og et bareboatcerteparti et tema. Den sjørettslige grensedragningen var imidlertid ikke av avgjørende betydning i skatterettslig sammenheng. Tilfellet kjennetegnes av at funksjonsfordelingen hverken samsvarer med en tradisjonell tidsbefraktningsavtale eller en leieavtale.(6) Sml. kapittel 3.2.2 og 3.2.4 ovenfor. I et vanlig tidsbefraktningsforhold er det tidsbortfrakteren som bemanner og utruster skipet, og det samme gjelder for leietakeren i et leieforhold. Grenselandet mellom tidsbefraktning og leie kjennetegnes altså av at skipets utrustning og bemanning er delt mellom partene.(7) Problemstillingen er blant annet fremhevet i Lødrup (1966) s. 458 og Berdal og Berg (1987) s. 25.
Et tilfelle i grenselandet mellom tidsbefraktning og leie kan for eksempel oppstå der eieren har betinget seg adgangen til å bemanne skipet med kaptein, og den andre parten bemanner skipet med øvrig besetning.(8) Situasjonen er blant annet fremhevet av Wetterstein (2004) s. 36. Videre kan tilfellet være at partene har tatt utgangspunkt i et standardisert tids- eller bareboatcerteparti, men foretatt så store endringer i standardteksten at funksjonsfordelingen ligger langt fra standardløsningen. Situasjonen minner om det som var tilfellet i ND 2012 s. 394 fra Danmarks Højesteret.(9) Jeg kommer tilbake til dommen i kapittel 4.5. I denne saken tok partene utgangspunkt i et tidscerteparti (BALTIME 1939), men gjorde store endringer i standardteksten. Grenselandet mellom tidsbefraktning og leie kan også ses i sammenheng med at to medkontrahenter inngår en alminnelig tidsbefraktnings- eller leieavtale, men at realitetene senere endrer seg, slik jeg påpekte over.(10) Situasjonen er belyst av Scandinavian Star Task Force (2024) s. 89–90, der både en tidsbortfrakter og tidsbefrakter bemannet skipet Scandinavian Star.
Selv om eksemplene over ikke er en uttømmende fremstilling av hvordan det kan oppstå tvil om hvem som er reder, er fellestrekket at de fleste tilfellene knytter seg til en uoversiktlig virksomhet.(11) Men som jeg skal komme tilbake til i kapittel 4.6 i relasjon til Baltic Cable-saken, innebærer manglende oversikt ikke automatisk at det er rettslig tvil om hvem som er ansvarssubjekt under § 151. I en uoversiktlig rederivirksomhet kan det være vanskeligere for skadelidte å få oversikt over ulike aktørers roller, som igjen kan gjøre det vanskelig å identifisere utgangspunktene for ansvarssubjektet. For disse tilfellene skal jeg i kapittel 4 forsøke å belyse at operativ ledelse av virksomheten vil være det sentrale kriterium.