5.4 Materiell grense for uakseptabelt miljørisikonivå
Det vil alltid være fare for miljøskade ved enhver virksomhet som opererer i naturen, og for å drive næring fremover må derfor en viss miljørisiko aksepteres.(1) Aven (2022) s. 89 Samtidig er det nødvendig at faren for skade er tilstrekkelig for å kunne/måtte avvise virksomhet, for å kunne forhindre at miljøgrenser ikke overskrides. Uten en slik grense risikerer en at miljøvern i praksis reduseres til etterkontroll av allerede påført skade. En klart definert grense for uakseptabel miljørisiko kan dermed være et mer effektivt virkemiddel for å hindre skade på det marine miljø.
I ISA er nettopp faren for skade tilstrekkelig til at en søknad må avvises: En indikasjon på risiko for at virksomheten kan føre til alvorlig skade setter en grense for havbunnsmineralvirksomhet i Området.(2) UNCLOS artikkel 162(2)(x) I norsk rett oppstiller Grunnloven § 112 på tilsvarende måte en plikt for myndighetene til å avvise tiltak som overskrider den miljørisiko Grunnloven tillater. Mangelen på en autoritativ definisjon av de grunnleggende elementene som må foreligge for at § 112 skal fungere som en operativ grense i beslutningsprosessen innebærer imidlertid at bestemmelsen kan bli illusorisk som skranke i praksis. Som et minimumskrav til en effektiv lovgivning bør lovens innhold være tilstrekkelig klargjort.(3) Kaasen (1984) s. 4 Forvaltningsmyndighetene har imidlertid ingen formell kompetanse til å autoritativt definere Grl. § 112. Den manglende konkretiseringen innebærer at Grunnloven § 112 per i dag ikke er tilstrekkelig operasjonalisert i forvaltningen. Fraværet av klare materielle grenser gir dessuten domstolene færre objektive holdepunkter for å kontrollere om forvaltningen har oppfylt sine miljøforpliktelser. Dette svekker borgernes mulighet til effektiv rettslig overprøving, som utgjør en sentral mekanisme for å sikre etterlevelse av miljøreglene og beskytte det marine miljøet.(4) Se for eksempel Konvensjon om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø (Århuskonvensjonen) artikkel 1: «For å bidra til å beskytte retten ethvert menneske blant nålevende og fremtidige generasjoner har til å leve i et miljø (…) allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving i saker vedrørende miljøet»
Etter ISA-regelverket skal en søknad om havbunnsmineralvirksomhet avvises dersom «substantial evidence indicates the risk of serious harm to the environment». Dersom Norge tillater et høyere nivå av miljørisiko enn dette, kan virksomhet på norsk kontinentalsokkel påføre større skade på det marine miljøet enn hva som ville vært akseptabelt under ISA-regimet. For å oppfylle minimumsstandarden i UNCLOS artikkel 208 (3), kan det derfor være nødvendig for Norge å implementere en eksplisitt materiell grense for miljørisiko som tilsvarer den som gjelder under ISA, og som gjelder på alle relevante trinn i tildelingsprosessen. Samtidig, selv om Norge ikke har én samlet og presis definert materiell grense for avslag, kan summen av eksisterende regelverk og aktsomhetskrav i praksis gi et beskyttelsesnivå som nærmer seg standarden i ISA. Mangelen på en klart definert og operasjonalisert terskel innebærer imidlertid en risikofaktor for at Norge ikke fullt ut oppfyller effektivitetskravet i artikkel 208 (3).