5.6 Beslutningsgrunnlaget og betydningen av konsekvensutredninger
Et forsvarlig beslutningsgrunnlag må nødvendigvis inneholde de elementene som er avgjørende for å vurdere om en materiell miljørettslig grense er overtrådt. Kartlegging av miljørisiko er derfor en forutsetning for å operasjonalisere slike grenser. Dersom risikovurderingen mangler eller er ufullstendig, kan tildelingsmyndigheten utilsiktet akseptere et høyere risikonivå enn hva grensen tillater.
Hos ISA kreves det at søkere leverer en detaljert konsekvensutredning og en «environmental management plan» både ved utforsknings- og utvinningstillatelse. Videre kreves det en «feasibility study» før produksjonsstart, ifølge utkastet til utvinningsregelverket. ISA-regelverket stiller også klare materielle kriterier til planen: den må vise at virksomheten kan sikre «effective protection of the marine environment».(1) Se punkt 3.3.1 En eventuell endring av planen før produksjon medfører at planen må gjennom LTC og Rådet på nytt.(2) Se punkt 3.2
I Norge kreves det en konsekvensutredning både ved åpningsstadiet og for godkjenning av PU. Imidlertid er konsekvensutredning i norsk rett primært et prosessuelt krav uten eksplisitte materielle kriterier som effektiv beskyttelse. I utlysningskriteriene er det samtidig rom for å sette krav til at planen overholder spesifikke miljøkrav, og disse kan da i praksis utgjøre materielle grenser for når en plan kan godkjennes. Det avhenger av hvordan kriteriene utformes. Utlysningskriteriene settes imidlertid av departementet selv.
Miljødirektoratet har påpekt at erfaringen fra petroleumssektoren viser at kartlegging av naturmangfold på åpningsstadiet vanligvis ikke er detaljert nok.(3) Miljødirektoratet (2017) s. 2-3 Direktoratet anbefaler derfor uttrykkelig at søkere av utvinningstillatelser bør gjennomføre grundige miljøkartlegginger og vurderinger av konsekvenser før oppstart av letevirksomhet, for å sikre et forsvarlig beslutningsgrunnlag i tråd med lovens miljøhensyn.(4) Ibid.Mangelfulle konsekvensutredninger svekker muligheten for å gjøre grundige vurderinger av potensiell miljøskade, noe som igjen begrenser effektiviteten av eventuelle materielle grenser. Det norske forskriftsutkastet stiller riktignok krav om at søknader skal inkludere miljøforhold, miljøpåvirkning og avbøtende tiltak, noe som delvis kan kompensere for manglende konsekvensutredninger.
Sammenlignet med ISA, hvor konsekvensutredninger kreves på alle virksomhetstrinn og er tett knyttet til materielle vurderingskriterier, kan Norges modell innebære et lavere miljøbeskyttelsesnivå. Antall konsekvensutredninger er dermed en risikofaktor som gjør at Norge kan falle under effektivitetskravet som følger av UNCLOS artikkel 208 (3).