5.7 Fordeling av ansvar for å ivareta miljø
Det doble tillatelsessystemet i Norge kan sikre at miljøet ivaretas i to spor. Analysen i del 4.3 har imidlertid vist at det ikke er helt klart i hvilken grad og for hvilke aktiviteter det kreves forurensningstillatelse som ledd i havbunnsmineralvirksomhet. I praksis kan dette bety at miljøvurderingen bare finner sted hos energidepartementet, mens miljødirektoratet reduseres til høringsinstans uten tydelige fullmakter. Miljødirektoratet har selv advart mot denne uklarheten og bedt om at det klargjøres hvem som bærer ansvaret for å sikre at lovens miljøformål etterleves.(1) Miljødirektoratet (2025) Høringssvar - forskrift havbunnsmineralloven s. 7; Miljødirektoratet (2017) Høringssvar - forslag til lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen s. 2
ISA er på den andre siden underlagt ett tillatelsessystem, og ansvarsfordelingen mellom LTC og Rådet er klarlagt i regelverket. Både Rådet og ISA skal ivareta miljøhensyn, men Rådet står friere i vurderingen av om godkjennelse skal gis, mens LTC er underlagt kriterier for når anbefaling kan gis. LTC er en ekspertkommisjon bestående av kandidater med relevant bakgrunn innen blant annet geologi, biologi, jus, og økonomi. Fordi Rådet er forpliktet til å ta stilling til LTCs vurderinger, har LTC en reell påvirkning på den endelige beslutningen. Rådet og LTC utgjør til sammen en to-trinns beslutningsprosess, i motsetning til det to-sporede systemet etter norsk rett.
Norge sikrer det marine miljø gjennom to forhåndskontroller: havbunnsmineralloven og forurensningsloven, men det er ikke nødvendigvis en reell integrasjon og likeverdig vektlegging av miljøhensyn i begge spor. At det er tydeliggjort på forhånd hvilken myndighet som har ansvar for at miljøintensjonene ivaretas, og at denne myndigheten gis en reell påvirkningsmakt, kan gi en mer effektiv miljøbeskyttelse, enn der én myndighet sitter med ansvaret for å ivareta alle relevante hensyn i en og samme beslutningsprosess. For at norsk rett skal overholde effektivitetskravet etter UNCLOS artikkel 208 (3), kan det derfor være behov for å styrke forurensningsmyndighetens rolle i tildelingsprosessen for havbunnsmineralvirksomhet.